Gå til sidens hovedinnhold

Økologisk sorg på bygda

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klima- og økokrisen kan tidvis virke som en fjern problemstilling. På bygda er det (ofte) fremdeles flust av skog så langt øyet kan se, fuglekvitter som varsler morgenens inntog, rådyrspor i hagen, og temperatursvingningene betraktes som normale variasjoner. Men er det dermed sagt at vi ikke merker tegn på den? Jeg skal ikke gi definitive svar, men vil bemerke et par faktum og stille noen spørsmål.

Siden 1970 har jordens biodiversitet sunket med 68 prosent og 85 prosent av all våtmark har gått tapt. 25 prosent av plante- og dyreartene er utrydningstruede. Biologen Edward O. Wilson anslår at halvparten av verdens planter og dyr kan forsvinne innen slutten av århundret, mens andre estimerer et tap opp mot to tredjedeler. Spørsmålet vi må stille oss er: Hva gjør dette med oss? Hvordan reagerer vi på naturtap?

Filosofen Glenn Albrecht har introdusert begrepet solastalgi for å beskrive «hjemlengselen man føler selv når man er hjemme», i betydning at omgivelsene har endret seg så drastisk at det ikke føles riktig lenger; ens trygge nærområde, en kilde til forutsigbarhet og komfort, har blitt fremmed, ugjenkjennelig – noe uhyggelig. Stipendiaten Knut Ivar Bjørlykhaug og filosofen Arne Johan Vetlesen har på sin side utgitt en antologi om økosorg, som i grove trekk defineres som et vemod, et savn eller en lengsel etter naturen slik den var, både på et individuelt som kollektivt plan. Man føler et slikt vemod når favorittskogen blir et industrianlegg, når den rolige marka blir et støyende og lysforurensende hyttefelt, når fisken har forsvunnet fra vannet, når jordene ligger øde og ingen dyr trasker der lenger.

Både solastalgi og økosorg peker på en eksistensiell engstelse og smerte som oppstår når det vi trodde var statisk og uforanderlig, har svunnet hen. Vi kastes ut i en ytterst konkret ensomhet, vi står igjen alene. Når utallige livsformer forsvinner fra vårt nærområde, forsvinner en del av oss selv samtidig. For mitt hjem er ikke bare mitt hjem. Nei, mitt hjem får sin betydning – sin mening – gjennom alle de ulike livsformene jeg deler det med, om de så er menneskelige eller ei. Jeg finner min tilhørighet i kraft av at jeg deler stedet med andre: med familie og venner, med furuen, blåveisen og elgen. Ville vi følt oss like trygge, like komfortable, like hjemkomne i en verden uten fuglesang?

Mitt svar er nei. Mennesket er ikke bare uløselig tilknyttet til og avhengig av naturen i en basal biologisk forstand, men også avhengig av den kognitivt, sosialt og emosjonelt. Uten dyr blir vår (menneskets) verden adskillig fattigere. Uten grøntområder, uten frodige sletter, blir vår virkelighet fargeløs. Så hvorfor bedriver vi slik en systematisk rovdrift på naturen? Hvorfor behandler vi den etter eget forgodtbefinnende? Hvorfor lar vi våre egosentriske incentiver – politiske, økonomiske, vekstideologiske – være trumf? Har vi glemt at vi selv er natur, at vi er prisgitt den?

Når vi unge snakker med eldre slektninger, kan vi ofte bli satt ut av vilkårene de vokste opp under. Her mener jeg ikke de åpenbare sosioøkonomiske og politiske forskjellene, men snarere det eldre forteller oss om hvordan naturen var. Hva sier dette oss om hva naturen har vært og har blitt? Vil vi unge savne en natur vi aldri har erfart? Hva hvis slike vitnesbyrd, slike dyptgripende førstehåndsberetninger, dør ut med dem? Hva etterlater vi til våre etterkommere?

Kort fortalt: En degradert natur, en skadelidende natur som de (dessverre) vil oppfatte som normalen, som standarden, som blåkopien for hvordan naturen burde være. Det tror jeg er farlig.

Så: Hvordan snakker man om sorg, savn, frustrasjon og sinne tilknyttet tapet av natur, av livsformer, av artsmangfold, på bygda? Finnes det et vokabular for å uttrykke og samtale om økologisk sorg? Avfeier man slike temaer, eller eksisterer det et språk – og ikke minst: arenaer, samtalepartnere – hvor man kan dele sine betraktninger, bekymringer og refleksjoner om naturtap?

Tillater man seg å åpenlyst beklage tapet av natur? Åpner man opp for at andre kan dele sine erfaringer og innerste tanker, eller legger man lokk på det? Satt på spissen: Når de sikrete tegnene på at du var på rett sted – ditt sted, hjemme – forsvinner, tillater du deg selv å kjenne på de negative følelsene som følger? Dysser du det ned, fortrenger eller fornekter det, og ugleser de som forsøker å sette ord på det?

Med et åpent spørsmål: Hvordan fortoner økosorgen seg på bygda?

Kommentarer til denne saken