Gå til sidens hovedinnhold

Øk skatten

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er tid for diskusjon om statsbudsjettet – og tid for å lansere de første utspillene i forkant av neste års valgkamp. Advarslene mot høyere skatter har allerede kommet fra høyresiden: opposisjonen vil «flå» skattebetalerne. Men det er ikke snakk om å flå skattebetalerne – men om en helsebringende fettsuging av dem av oss som forbruker langt over klodens og samfunnets tålegrense.

At økt skatt skulle skremme velgerne, er skremselspropaganda som vi ikke bør legge særlig vekt på hvis vi anser velgerne som fornuftige medborgere, og ikke bare skattebetalere (altså lommebøker med ben som løper mot dem som inviterer til den største kjøpefesten). I et rikt samfunn som Norge, og der de rike blir rikere for hvert år, taler sunn fornuft for en omfordeling fra rike til fattige, og fra privat til offentlig forbruk:

Vi nordmenn (med det mener jeg i alle fall den rikeste halvdelen av oss) er verdenmestre i bruk og kast. Vi kaster mer mat og ubrukte klær enn de fleste andre, skifter hvitevarer, møbler, baderom og kjøkkeninnredning oftere enn noen av våre naboer, flyr dobbelt så mye som svenskene og fire ganger så mye som andre europeere. Samtidig ser vi at skolen mangler lærere, sykehjemmene og sykehusene, sykepleiere, at jernbanen kjører i samme hastighet som i 1950, og at offentlig infrastruktur trenger oppgradering i 100-milliardklassen for å ta igjen gammelt forfall, og minst like mye for å være rustet til klimaendringer og ekstremvær. Å flytte penger fra privat til offentlig forbruk, vil derfor gi en vesentlig velferdsgevinst.

Privat forbruk i Norge overstiger hva kloden kan tåle. En gjennomsnittsnordmann slipper ut over fem ganger så mye CO2 som vi kan tillate oss hvis vi skal når 2-gradersmålet og unngå klimakollaps. Offentlig forbruk består i stor grad av tjenester med minimalt økologisk fotavtrykk.

Jeg vokste opp i en tid da de rikeste i landet betalte en marginalskatt på over 90 prosent. Det fungerte utmerket, og vi bør tilbake til en fordeling av skattene som i større grad avspeiler evnen til på betale skatt. De som tjener mindre enn det man kan forventes å leve av, for eksempel 200.000 kr/år, bør fritas fra inntektsskatt, og progresjonen kan innrettes slik at en middels inntekt (cirka 500.000 kr) kommer ut som i dag, mens sosialt og økologisk urimelig høye inntekter, for eksempel 2 millioner og oppover, betaler en marginalskatt på 90 prosent. Kombinert med en mer progressiv kapitalbeskatning, vil dette gi flere fordeler:

Samfunnets samlede ressurser vil utnyttes bedre, slik at viktige yrker som bønder, håndverkere, fagarbeidere, lærere, pleiere og så videre vil bli mer attraktive og tiltrekke seg flere unge. Det vil også bli lettere å rekruttere høyt kvalifisert personell til det offentlige, siden en slik skattlegging vil utjevne inntektsforskjellene mellom offentlig og privat sektor.

Likestillingen på arbeidsmarkedet vil styrkes, siden en sterkere progressiv beskatning vil redusere inntektsforskjellene mellom typiske kvinneyrker og mannsyrker.

Gi økt velferd, siden en økning i inntekten på x antall kroner vil gi større glede for den som har lite enn den som har mye fra før.

Penger er makt, og en jevnere fordeling av pengene i samfunnet vil en jevnere fordeling av makt, og derved styrke demokratiet. Konfliktnivået i samfunnet vil reduseres. Større økonomisk likhet vil også gjøre det lettere å gjennomføre et nødvendig grønt skifte, siden et samfunn med større likhet vil være bedre rustet og mer motivert til felles innsats.

Kommentarer til denne saken