Fylkesordfører Even Aleksander Hagen har i et inserat på oa.no den 24. januar 2022 forsøkt å være «sjølkritisk til Innlandet».

For å kunne være selvkritisk, er det en fordel å ha en faglig begrunnet evaluering i bunnen. I motsatt fall fremstår det som ensidige påstander uten dokumentasjon. Å forsøke seg på en framskrivning om et fremtidig styrket fylke, med overføring av flere nye oppgaver og penger, er ikke troverdig med mindre det ligger et Stortingsvedtak på det – og det i forkant av folkeavstemmingen. Velgere er lei av løse løfter.

Fylkesordførerens beskrivelse om at Innlandet fylkeskommunen er en byggeplass, hvor grunnmuren er på plass, og hvor man har begynt med reisverket – det stemmer ikke i folkets bilde. Realitetsbilde er at i Innlandet bygde man huset først, og nå forsøker man å lirke på plass en grunnmur. Sånn måtte det bli når befolkningen blir pådyttet en reform ingen ville ha, og som så langt har kostet skattebetalerne 3,2 milliarder kroner, og med en pandemi på toppen.

Kommune- og regionreformen ble presentert som en «nærdemokratireform». Å fremheve en besparelse på godtgjøringer til politikere, slik fylkesordføreren gjør, viser bare at demokratiet taper av økonomiske grunner.

Det velgerne har fått er mange folkevalgte som de fleste ikke kjenner identiteten til – eller hvilke holdninger, verdier og standpunkter de enkelte har i forhold til de sakene den enkelte velger er opptatt av. Det skaper distanse og avmakt. I sum færre folkevalgte med reformen, styrker ikke akkurat demokratiet og nærhet til befolkningen.

Det som er mer bekymringsfullt, er lederlønningene til mange i fylkesadministrasjonen som har eskalert. Eksempelvis fylkeskommunedirektøren, som ligger på samme lønnsnivå som statsministeren i Norge, ifølge Østlendingen (ca 1,7 mill kr i 2019). Er det naturlig?

Avstandene er blitt for store, og Innlandet fylke fremstår dermed som uoversiktlig for mange. De som bor i utkantene opplever bare er de er blitt enda mer utkanter, en type politikk som fra før av har medført at Lunner og Gran har søkt seg til Viken fylke. Det er en utvikling som viser det motsatte av hva fylkesordføreren forsøker å beskrive med uttrykket «by og land – hand i hand», slik det egentlig burde være.

Nøkkelen til å styrke Hedmark og Oppland ligger i utstrakt samarbeid i spørsmål om næringsutvikling, samferdselsspørsmål, skole utdanning, kultur, reiseliv, folkehelse mv. Bare at med to fylker - skjer det med større grad av nærhet til befolkningen, og gjennom konkrete samarbeidsavtaler - med fastlagte mål og virkemidler.

I sum handler det hele om tillit mellom folkevalgte og befolkningen. Oppnår man det ved ikke å spille på lag med hele befolkningen?