Må få hjelp til å bli hjulpet

ET FARGEKART AV HJELPERE: Hver fargesirkel på skjermen i bakgrunnen viser en instans som kan komme inn med hjelp hos en barnefamilie som sliter.  - En familie med behov for hjelp kan ha opptil 18 forskjellige aktører å forholde seg til, sier Johan Keesjan Bonten og Renate Nordh, som ønsker å teste ut en funksjon som familiekoordinator i Søndre Land.

ET FARGEKART AV HJELPERE: Hver fargesirkel på skjermen i bakgrunnen viser en instans som kan komme inn med hjelp hos en barnefamilie som sliter. - En familie med behov for hjelp kan ha opptil 18 forskjellige aktører å forholde seg til, sier Johan Keesjan Bonten og Renate Nordh, som ønsker å teste ut en funksjon som familiekoordinator i Søndre Land. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

lederNorge er gjennomorganisert. Med utviklingen av velferdsstaten har vi vevet et finmasket nett av offentlige ordninger og ulike hjelpeinstanser som skal plukke opp våre som på et eller annet tidspunkt faller gjennom. For det kan skje den beste. Vi vet at det kan være liten forskjell i tid mellom å sole seg på toppen og føle seg innestengt i kjelleren.

Slik er jo livet.

De fleste av oss tråkker selv opp ei løype som før eller senere svinger tilbake innpå den gylne middelvei. Men noen ganger må man ha litt hjelp. Da kan det faktisk være et problem at flere av disse hjelpeinstansene har seriekoplede alarmer. I Søndre Land har man fulgt sporene gjennom hjelpeapparatet for en fiktiv, men sikkert for mange, høyst reell familie. En familie der en av foreldrene sliter med psykisk helse, den andre får problemer med å stå i jobb. Etter hvert oppstår samlivsproblemer og uttrykte bekymringer rundt barna.

Telleverket fra eksempelet i Søndre Land stoppet på 18 ulike instanser som alle banker på døra, i den hensikt å bidra til at familien får det bedre.

Eller, de færreste kommer vel egentlig på hjemmebesøk. Det blir mye vandring mellom møter på offentlige kontorer. Dit skal man slepe seg, og gang på gang greie ut om sin egen situasjon. Kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, skole, PPT, NAV og barnevern er bare noen av de man kan bli fulgt opp av. Det skal gjøres vurderinger, skrives rapporter, og ikke minst tråkles sammen individuelle hjelpetiltak – som igjen selvsagt må følges opp og evalueres på enda flere møter.

Det er fullt mulig å bli frynsete i kantene av mindre.

Må det være slik?

«Tverrfaglig» og «samhandling» er fryktelig byråkratiske ord for å snakke sammen. Men det er dette som må til. I dag er det i stor grad den som skal hjelpes som må gjøre de ulike instansene oppmerksom på at de snakker i munnen på hverandre. Den ene vet ikke alltid hva den andre og den tredje planlegger og gjør, i alle fall ikke på samme tid.

Dette har man nå senest konstatert i Søndre Land. Slik oppstår kollisjoner, misforståelser og situasjoner som til sjuende og sist må løses opp i av den eneste som gjennom tid ser saken fra ett og samme perspektiv; den som skal hjelpes.

Det er flott at Søndre Land ansetter en familiekoordinator for å hjelpe de som skal hjelpes med å koordinere all hjelpen. Men det er et paradoks at det skal være nødvendig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags