Lokalavdelingen ble stiftet på Hamar Teater 15. mai 2018, og er nå én av i alt tretten lokalavdelinger i nyMusikk-nettverket. Organsiasjonens agenda er å være både interesseorganisasjon og konsertarrangør for samtidsmusikalske utskeielser. Felles for de halvthundrede konsertarrangementene er et skyhøyt kunstnerisk nivå som igjen og igjen evner å sette publikum følelsesmessig ut av spill. Noen konserter er mer utfordrende enn andre, men hva var vel kunstnen, hvis den ikke tok tak i folk?

Konsert nummer 51 står på nå trappene, og til denne får lokalavdelingen mesterlig besøk. 15. februar kommer Ole Martin Huser-Olsen tilbake til Innlandet, denne gangen for konserter på Gjøvik og Hamar. På plakaten har han med seg en håndfull nybakte verker, komponert i løpet av en svært krevende og strabasiøs periode; fem helt (og nesten helt) nye verk av fire norske og én finsk komponist. Det er første gang Ole Martin gjester sagnomsuste Friscena på Gjøvik.

Om programmet

Eric Egan og Charlotte Pienes verk, skrevet i 2021 og 2022, får begge sin urfremførelse. Egan skaper skygge-komposisjoner til Alonso Mudarra sine Fantasiaer for vihuela, publisert i Spania i 1546. Komposisjonene gjenskapes ikke, men ved hjelp av nye teknikker og klanger legger han sitt verk som avskygninger av tre av Mudarras Fantasiaer.
Charlotte Piene, derimot, går rett inn i gitarkroppens og strengenes materialitet og utforsker de grunnleggende soniske bestanddelene som kommer før tonene.
Utgangspunktet hennes er på mange måter likt Klaus Sandvik. Han går inn i gitarens klang og uttrykk for å gjenskape tørrhet, fuktighet og væte. Tre verk tilsynelatende uten annen idé enn materialet selv.

I øyeblikk kan disse verkene ha et klanglig slektskap med Lauri Supponen og Ewa Serafin sine stykker, men de representerer en stor idé- og innholdsmessig kontrast. Begge de to sistnevnte stykkene er sterkt metafysisk ladde. Ewa Serafin med den katolske kirkes Hellige liturgi, slik den kommer til syne i messen for de døde -requiem-, og Lauri Supponen med sitt quotidian credo. Det er noe unnselig med en slik hverdagslig trosbekjennelse. Særlig sammenlignet med de mer kjente trosbekjennelsene: de tre oldkirkelige symboler: Nicenum, Apostolicum og Athanasianum. Men dette lille verket holdes opp som et ikon. Riktignok et konfesjonsløst, men like fullt et ikon. Og et ikon er ingen avbildning, men er hva det utsier.

Om Ole Martin

Ole Martin har en MA i klassisk gitar fra Norges Musikkhøgskole, hvor han også ble tildelt høyeste utmerkelse for sin eksamenskonsert. Han har turnert i store deler av Norge, og har blant annet holdt konsert i Edvard Griegs hjem Troldhaugen, i tillegg til konsertvirksomhet i Skandinavia og Tyskland, og han gjestet Den norske opera årlig i perioden 2008-2011. Han har gitt konserter i Los Angeles, Helsinki og i det prestisjetunge Centre Pompidou i Paris, i København, Roma og Unerhörte Musik i Berlin.

Han opptrer ofte som soloist, men samarbeider også med andre musikere, som den anerkjente barytonen Knut Skram, Trondheimsolistene, Ensemble Ernst, Ensemble Aksiom og mange andre unge klassiske musikere i Norge. Med sin debut med orkester i 2012 har han bevist at han behersker og utviser en lidenskap for musikkhistoriens rikdom. Repertoaret spenner fra renessansen til modernismen og når opp til den helt nye musikken. Ole Martin har utgitt to album med ensemblet Aksiom (LAWO, 2016 og Mere Records 2018), samt en fersk innspilling med Ensemble neoN hvor den norske komponisten Martin Rane Bauck (LAWO, 2019) er viet all oppmerksomhet.

Ole Martin gjestet Innlandet og Hamar Teater sist i november 2021, da som medlem av trioen The Progression Ensemble Oslo. Nå spiller han solokonsert på Friscena for aller første gang.

Dørene åpner 18:30. Konserten er støttet av Fond For Utøvende Kunstnere FFUK.