Transvestittenes bestevenninne

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Det store militærteltet foran huset på Kapp-stranda blafrer og rø rer mistenkelig på seg. Oj! Kanskje det er her Marion Arntzen gjemmer alle disse superhemmelige transvestittene sine som hele Toten og omliggende distrikter er så nygjerrig på. Så vi ikke snurten av velmodulerte parykkrøller der i teltfliken?

DEL

Men nei, Marion Arntzen ler høyt og lattermildt der hun tar i mot i stilriktig sveitser-inngang, skysser svartkatta ut i vinterkulda og fører oss inn i ovnsvarme og nyrestaurert kjøkkenidyll. Hva trodde vi om henne? Hennes transvestitt-venninner var forlengst sluppet inn i varmen, i alle fall her på Kapp. Og nå håpet både hun og hennes venninner av begge kjønn at nordmenns nyvåknende åpenhet og toleranse snart ville omfatte også dem som som hadde behov for å leve ut feminine/maskuline sider på tvers av kjønnsrollen de var blitt tildelt.

– Huff! Marion Arntzen sukker litt der hun sitter. Når hun snakker om transvestitter, så tenker folk automatisk sex. Hun kan snakke seg blå i fjeset, men hver gang hun kommer inn på temaet menn i dameklær så dukker denne forestillingen opp igjen. Aha, her snakker vi altså om pervers og dekadent sex.

– Men vi gjør altså ikke det!

Utropstegnene flagrer her ved hjemmebakt brød, hjemmelaget syltetøy og hjemmekos. Siden hun første gang i 1997 gjorde et aldri så lite fryktsomt markedsføringsframstøt med sine brystproteser overfor transvestittenes superhemmelige organisasjon i Oslo, har hun kjempet deres sak. Nå er hun som første ikke-transvestitt innvalgt i styret for transvestittenes egen organisasjon i Norge FPE - Freedom of Personal Expression - og har i skrivende stund hendene fulle med å forberede tidenes første åpne informasjonsmøte om transvestitisme her i landet. Fra lokalmiljøet i Vestoppland kommer Åse Aurora, en 46-årig trebarns-far som i forståelse med familien har valgt å stå fram med full dobbelt-identitet. Fra fjern og nær kommer transvestitter for å fortelle om sin spesielle legning, om sin barndom og oppvekst, om fortielsene, hemmeligholdelsene og skamfølelsen, om fortvilelsen og håpløsheten, og gleden over å finne miljøer og møtesteder der man kan få lov til å være seg selv fullt ut i hele sin tverrkjønnslige tilhørighet.

– De har hatt det så ufattelig vondt mange av dem. Vi vet ikke hvor mange transer som finnes her i landet, men jeg vet såpass at det er mange flere enn du tror. Prester, leger, bønder, journalister, nær familie - du finner dem overalt i et hemmelig brorskap der de i skam og fornedrelse har lært seg den vanskelige kunsten å skjule sine spor. Nå er dette i ferd med å forandre seg. De modigste av dem har begynt å stå fram og forlange menneskelig respekt. Og det ufattelige skjer, de får det også! Når trollet får dagslyset på seg, så sprekker det. Det er jo ikke så farlig dette her. Det er vanlige menn dette her, bare med et følelsesregister som kan strekke seg langt inn i feminin identitet. Jeg synes de er modige og tapre som nå våger å ta skrittet ut i offentligheten. Herregud, det er så mye følelser omkring dette informasjonsmøtet, og jeg er så spent på hvordan det skal gå, sier en lettere hektisk Marion Arntzen og sender rundt grovbrød av det helseriktigste slaget.

Transene er på frammarsj. Nå våger de mer og skammer seg mindre. Her i landet begynte det med det kjente dobbeltmennesket Esben Benestad/Esther Pirelli. Da sønnen laget filmen "Alt om min far" ble Esben/Esther en kjendis over natten. I år kom nok en transesuksess med filmen "I syvende himmel" om den 74-årige transvestitt-maleren Tatjana fra Hitra. Den svenske megakjendisen Carl Schmidt har bare gode erfaringer med avsløringen om seg selv og sitt alter ego Sara Lind. Det samme sier Brunlanes-bonden Tor Halvor som sto fram med sitt dobbeltliv på norsk fjernsyn. Og nå krysser altså Marion Arntzen og hele transvestitt-miljøet fingrene for modige Åse Aurora fra Vestoppland.

Litt pussig kanskje, at lille, vevre Marion Arntzen fra Vennesla med de bløde konsonantene skulle bli transvestittenes fremste forkjemper her i landet, og det med base fra Kapp. Men som en av sju i en livlig søskenflokk fikk hun med seg barnelærdommen - man skulle ha tro på seg sjøl og finne sin egen vei å gå.

– Pappa var altmuligmann i kulturlivet i Vennesla, og en selvstendig kar. Han skapte litt lokalhistorie ved å være den første som arrangerte juletrefest uden prest og gudsord.

Vi fikk ganske fri oppdragelse. Det eneste mine foreldre var streng på var at vi skulle tenke sjøl. Ikke så dumt egentlig. Jeg har prøvd å viderebringe det til egne barn, sier Marion.

Det var løsbryst som skulle bli hennes skjebne. Først som medarbeider og medeier i et proteseverksted i Kristiansand. Da det senere, ble oppløst, tok hun med seg løsbrystene og startet i nytt yrke som brystprotesetilpasser. Hun fartet hele den bløde kyststribe opp og ned med sine brystproteser. Overalt, i Kristiansand, Farsund, Arendal og Flekkefjord, ble hun tatt i mot med åpne armer av alle brystkreft-opererte. Og hun engasjerte seg helhjertet. I 1983 fikk hun i stand landets første samtalegrupper for brystkreft-opererte og ble med i pasientenes interessegrupper. Det kunne blitt det blide Sørland for evig og alltid hadde det ikke vært for at livsledsageren Harald hadde hatt en bestemor på Toten, Aasta Hveem som startet Husfliden på Gjøvik. Etter henne hadde familien arvet strandvillaen Stensveen like ved melkefabrikken på Kapp.

– Vi dro dit på vinterferie med alle ungene, og ble umiddelbart forelsket. Det gamle huset med kjerne fra 1700-tallet og påkostet sveitsertilbygg fra forrige århundre oste av sjarm og gammel storhet. Forfall skulle det også vise seg, men vi klarte ikke å slippe tanken. Mjøsa lå jo like nede i hagen, og hele Toten fortonet seg som en eneste julekort-idyll. Vi slo til, kjøpte ut slektninger og satset på at det nok skulle ordne seg med arbeidsplasser. Harald som jobbet i Forsvaret fikk jobb på Starum, jeg fikk jobb på Steinerskolen. Litt verre var det for ungene kanskje, å rive opp røtter. Men med heftig bruk av alle barnefritidstilbud her på Toten, og dem er det mange av, gikk det seg til med nye venner og nytt liv. Bare eldstemann syntes det ble vel drøyt dette her. Han valgte å flytte tilbake for å avslutte videregående skole i Sirdal. de tre eldste skarrer forøvrig fortsatt på r´ ene. Bare yngste Tiri på sytten er blitt totning med rullende r´ er, og det virker jo litt rart for resten av familien da, skarrer Marion uhemmet og standhaftig.

Men som sagt løsbryst. Steinerskolen måtte snart vike. Marion Arntzen fikk etterhvert opp brystprotesetilpasser-skiltet sitt på den gamle villaen på Kapp. Hun begynte å bli en viktig person for brystkreftopererte i store deler av Oppland. Og så, ved en ren tilfeldighet, var det noen som visste om noen som visste om noen som visste om noen transvestitter som så gjerne skulle ha skaffet seg brystproteser av litt kvalitet. Men det hadde visstnok vist seg å være ufattelig problematisk, sa den som visste om noen som visste om....

Og dermed fikk geskjeftige Marion Arntzen en strålende forretningside. Hun været en ny kundegruppe. På mest spionroman-aktige vis fikk hun et ytterst hemmelig telefonnummer, et dekknavn og en dekkadresse og ga seg ut på topphemmelig oppdrag i Oslos gater.

– Og tenk, det ble så hyggelig. Den stilige damen jeg møtte var utadvendt og sjarmerende, og vi fant tonen med en gang. Hun/han gjorde det helt klart at transene hadde et kjempeproblem, det var jo ingen her i landet som kunne skaffe dem passende kvinne-rekvisitter.

Der og da erklærte Marion seg mer enn villig til å bidra med transvestitt-utstyr på mest diskrete vis. Under total taushetsplikt utvidet hun brystprotese-tilpassingen på Kapp til også å gjelde menn med behov for å realisere kvinnedelen av seg. Dette var i 1997, og det kan jo hende at sindige totninger begynte å lure litt på at så mange storvokste damer med oppsiktsvekkende klær begynte å gå av bussen på Kapp. Men de sa aldri noe. Marion fikk ikke et eneste spørsmål om hva slags omgangskrets hun hadde. Og selv sa hun ingenting.

I all hemmelighet ble stedsnavnet Kapp et navn med god klang i transekretser i hele Skandinavia. Lasse Gran og menighetsrådet åpnet Hoff kirke til spesielle transegudstjenester i tilknytning til Marions juletransetreff. I grillhytta og badestampen holdt hun sommerfester for sine nye venninner, ofte med ektefeller påmeldt samtidig. Norgesfrukt ble transe-sponsor, på Gile tok de imot transer til kirkekaffe. Marion ordnet med overnattingsmuligheter med egne transehybler slik at de kunne være med på kursopplegg for å lære mer om sminke, farge og stil.

– For de var jo litt hjelpeløse i all sin feminisme, de første transene som kom. Litt vel utagerende kvinnelige i klesvalget liksom, og ikke helt gjennomført damete i måten å gå og sitte på, sier Marion med lattermild omsorg. Via velmente kurs har hun i alle disse årene tipset dem om grundig barbering både her og der, hvordan sitte pent og damete med bena samlet, hvordan gå og ikke klampe, og hvordan man godt kunne være kvinnelig uten å dille for mye med rysjer, blonder og glitter.

– Helt nøytralt kursopplegg for damer egentlig, bare at disse kursene var forbeholdt transer, sier Marion og synes egentlig ikke dette er så sensasjonelt. Alle er vi vel opptatt av å ta oss ut til vår fordel, ikke sant?

Selv svinser hun rødhåret og dekorativt rundt i kortkort skjørt, fantasismykke og en vamsoverdel klippet og sydd sammen på kreativt vis.

– Synes du vamsen er fin? Den har jeg faktisk lånt av en av mine transe-venninner. Det blir mye klesprat når vi er sammen, og vi byttelåner gjerne av hverandre. Det skal de ha, transene - de er interessert i å holde seg med en bra garderobe. Ektefeller som aksepterer transelegningen hos sine ektemenn, ser faktisk klesinteressen som en klar positiv faktor. Plutselig får de en større garderobe å velge i!

–– Men alvorlig talt, Marion Arntzen, du framstiller transvestittisme som var det bare en hyggelig liten tilleggsfaktor i et menneskesinn. Det ligger da vel allikevel mye fortvilelse og psykiske skader i kjølvannet av en slik legning?

Marion Arntzen blir plutselig alvorlig.

– Klart det gjør det. Vi vet jo blant annet at selvmordsprosenten er uhyggelig høy hos denne gruppen. Hvor mange som ikke tør å vedkjenne seg denne spesielle egenskapen hos seg selv, vet vi jo ikke. Det er bare de modigste som tør å organisere seg i en forening og komme til oss. Men problemet er ikke legningen, den er jo faktisk den snilleste og mest sympatiske legningen noen kan ha. Problemet ligger hos oss andre som ikke kan klare å godta at folk er forskjellige og har forskjellige behov. Det er nettopp det denne åpenhetskampanjen vår skal prøve å gjøre noe med. Måtte folk bare forstå!

Artikkeltags