Tom ble født med ADHD og bipolar lidelse. Det tok 40 år før han fikk hjelp

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

– Nei, jeg er ikke bitter. Se video!

DEL

Han var konge. Han var et null. I en evig, destruktiv runddans. Tom André Grøndal (40) måtte bli voksen før han endelig fikk hjelp.

Diagnosene har gitt ham en forklaring. En forståelse for hvorfor livet har vært alt annet enn greit.

Tom André Grøndahl har både ADHD og bipolar lidelse. En kombinasjon som gjort det heftig både for ham selv og omgivelsene.

Hadde noen forstått dette da han var unggutt, kunne både barndom og voksenliv fortonet seg ganske annerledes.

Høye topper

– Det har vært et liv der de høyeste toppene alltid er blitt avløst av de tyngste nedturer, forteller han.

Han drev enkeltmannsforetak. Hadde mer enn nok å gjøre som vaktmester. I tillegg solgte han markiser så det sto etter.

– Når jeg var på toppen av bølgen var jeg helt konge. Fikk til alt. Jeg jobbet døgnet rundt uten problemer.

Men bølgens natur er at topper blir avløst av nedtur. Tom André kjente det kom, og kjempet alltid imot. Men med jevne intervaller ble det lange sykmeldinger. Han fikk ikke lenger til det han visste han var god på. Alt ble svart, selvtilliten var på bånn, energien borte. Han følte seg null verdt.

For vel tre år siden ble bølgedalen dypere og svartere enn noen gang. Han kom seg ikke i jobb. Bunken av regninger og inkassokrav ble stadig høyere.

Meningsløst å leve

– Alt vokste over hodet på meg. Jeg fikset rett og slett ikke livet. Det virket fullstendig meningsløst å leve.

Det var Stina Myrvold, sosionom på Nav, som så det. At Tom André Grøndahl måtte tas hånd om. Kort fortalt varslet hun fastlegen som sørget for innleggelse. Tom André trodde han skulle på sykehuset for en psykologtime. Han ble der i nesten hundre dager.

Ved Gjøvik sykehus ble Grøndahl grundig utredet. Endelig kom de fram til en forklaring som fikk ting til å falle på plass. Han lider av både ADHD og bipolar syndrom.

En dag på psykiatrisk avdeling kom det virkelige vendepunktet. En standhaftig behandler ville ikke gå fra rommet hans. Hun bare ventet. Stilte spørsmål. Insisterte på å få vite hva han egentlig bar på, innerst inne. Plutselig brast alt. Forsvarsmuren ga etter. Tom André snakker fortsatt om hendelsen med en slags forundring.

Mistet all kontroll

– Jeg mistet all kontroll. Jeg grein så jeg hulket.

Følelsene veltet opp. Den lille gutten som var sjanseløs til å konsentrere seg på skolen. Som ikke fikk til det de andre fikk til. Som på ett eller annet vis måtte kompensere. Med en atferd som ga oppmerksomhet, men ofte ikke av det positive slaget.

– Jeg fant på mye sprell for å bli sett og anerkjent. Men det kom som regel feil ut. Klassekameratene himlet med øynene, og vendte seg vekk. Jeg ble utenfor fellesskapet. Det var sårt, men jeg viste det selvfølgelig ikke.

At demningen til slutt brast, endrer ikke på alt som har vært. Men det førte til et slags skifte innvendig. En endring som har gitt positive ringvirkninger.

Overkommelig

– Noe åpnet seg opp. Det var ikke lenger noe poeng å gjemme på alt. Etter denne dagen på sykehuset har jeg snakket helt åpent om hva som faktisk plager meg. Jeg innså at jeg måtte få hjelp av andre.

Det siste har vært helt avgjørende for at livet nå virker overkommelig, sier han.

Tom André får rett og slett gåsehud når han nevner alle som har bidratt for at han og familien på tre skal få orden på sakene.

– Stina på Nav har vært helt fantastisk. Hun er så utrolig forståelsesfull og god å snakke med. Hadde hun ikke forstått hvor langt nede jeg var den gangen, hadde jeg kanskje ikke vært her i dag. Petra Kaderkova på Nav har gjort en utrolig jobb for å hjelpe oss med økonomi. Dette hadde jeg aldri klart selv. Namsmannen ble koplet inn og tok over dialogen med inkassobyråene. Jeg ante ikke at slikt gikk an en gang ...

Gjeldsordning

Grøndahl fikk på plass en gjeldsordning. Hytta måtte han kvitte seg meg, sammen med et hus, noen biler og en motorsykkel. Men Tom André depper ikke av den grunn.

– Takket være hjelpa vi fikk, kunne vi beholde huset vi bor i. Det er en enorm lettelse.

Barnevernet har også vært inne i bildet, etter en bekymringsmelding utenfra, forteller Tom André åpent. Det var som et sjokk da de møtte opp på døra.

– Den første tanken var jo de ville ta fra oss sønnen. Man hører jo så mange historier ...

Halvannet år senere er saken avsluttet. Tom André vil benytte anledningen til å si noe godt om tjenesten.

God dialog

– Ja, vi ble umiddelbart skremt. Men det gikk fort over. Dialogen har egentlig vært god fra første stund. Vi har følt at barneverntjenesten var der for å hjelpe oss. Og det har de gjort.

I tillegg nevner Tom André med takknemlighet fastlege Tore Hansen, dyktige fagpersoner innen psykisk helsevern, familie og venner, som alle har stått parat for å hjelpe.

Å møte slik takknemlighet som Nav-ansatt er ikke hverdagskost for Stina Myrvold og Petra Kaderkova. De er «spesialister» på hvert sitt felt, psykisk helsevern og økonomi.

– Men det er én grunn til at Tom Andre har kommet så langt som han har i dag. Og det er ham selv. Han er utrolig åpen og villig til å samarbeide. Og da kan det skje endringer. Jeg er helt imponert, sier Stina Myrvold, som har vært Grøndals koordinator på Nav.

Ubehagelige spørsmål

Hun sier at det monner lite med ensporet innsats i slike saker. Man må ta tverrfaglig fatt i alt samtidig. Medisinsk, økonomisk, psykisk, familiært. Først da settes man i stand til å skape endringer.

– Jeg får faktisk mye igjen for å være åpen. Jeg merker jeg får flere venner. Det føles egentlig godt å fortelle om alt det rare jeg har gjort oppigjennom. Galgenhumoren har nok hjulpet meg, sier Tom André.

Økonomirådgiver Petra Kaderkova er også vært avhengig av å vite følsomme sannheter.

– Jeg har stilt mange ubehagelige spørsmål. Fordi jeg må vite alle fakta om vi skal komme noen veg med kreditorer og gjeldsordning. Tom Andre har lagt alle kortene på bordet. Og han har akseptert å kvitte seg med mange store eiendeler.

Sjanseløs på egen hånd

– Jeg ante ikke at det gikk an å så god hjelp. Men Petra er ekspert. Selv var jeg sjanseløs. At hun hjalp oss med å beholde huset var ikke bare en lettelse. Det gjorde at jeg kunne slappe av og konsentrere meg om å få annen hjelp, sier Grøndal.

De to fra Nav understreker hvilke ressurser som bor i mannen. Stina beskriver ham som enormt kreativ og flink med hendene.

– Ja, det er sjelden jeg står fast i praktisk arbeid, medgir han selv

Så hvor bra er Tom Andre egentlig blitt?

– Jeg har mer enn nok å stri med. Medisinene gjør meg «flatere». Jeg savner faktisk oppturene sykdommen ga meg. Da var jeg jo konge, smiler han.

Større kontroll

– Sinnsstemningen er rett og slett litt tyngre, jeg forsvinner inn på hobbyrommet når ting er tungt. Men samtidig opplever jeg å større kontroll i livet.

Stina Myrvold sier det nok er lettere å se forskjellen utenfra.

– Du er for eksempel langt mer sammenhengende i samtaler enn for noen år siden. Da datt du fort ut.

– Det stemmer nok. Og jeg har så smått begynt å tenke litt konsekvenser! Ikke verst i en alder av førti år, flirer Grøndal.

Vi undrer om han er bitter for at han ikke fikk hjelp tidligere.

Ikke bitter

– Nei, faktisk ikke, sier Grøndahl. Men drar litt på det ...

– Jo, for å være ærlig er det surt at det ikke ble tatt affære fra skolen. Min mor forsøkte å få hjelp, men jeg var allerede stemplet som en ramp, og dermed var den saken ferdig vurdert. Man må vel anta at det ikke fantes nok kunnskap på den tiden.

Tom Andre Grøndal er ikke skråsikker på framtiden. Han har fortsatt mer enn nok med dagen i dag.

– Jeg har omsider forsonet meg med at jeg er mye hjemme. Det tar blant annet lang tid å finne riktig medisinering. Jeg suger til meg alt jeg kan av kunnskap om ADHD og bipolar lidelse. Det hjelper nemlig å forstå. I hele mitt liv har jeg kjempet mot. Nå kjemper jeg med, og tenker at diagnosene også er en slags ressurs.

Drømmen er å finne ro og konsentrasjon nok til å få studert litt. Som mange andre med ADHD, er teori et hinder. Tom André har lært gjennom praktisk arbeid. Han vet han mestrer det meste som håndverker, men mangler papirer på sine ferdigheter.

– Det viktigste er uansett at livet endelig går i riktig retning, sier Tom André Grøndal.

Artikkeltags