Som 16-åring valgte Ingvild jegerprøva framfor mopedlappen

i arv: Bestefars rifle, en Parker Hale, er med 22 år gamle Ingvild Rognerud på elgjakt hver høst.

i arv: Bestefars rifle, en Parker Hale, er med 22 år gamle Ingvild Rognerud på elgjakt hver høst. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Som 16-åring valgte Ingvild Rognerud jegerprøven framfor mopedlappen.

Hun frøs så veldig på hendene. Ingvild Rognerud var rundt 13–14 år, og som vanlig med faren ut på elgjakt. Det var sent på høsten, og det var kaldt. Hun la hendene inn i en elg som fremdeles var varm. Den unge jenta opplevde at det ikke var farlig.

– Det føltes helt naturlig, sier 22-åringen i dag.

Dermed var det gjort. En ivrig jeger vokste fram.

Som liten lurte Ingvild fælt på hva far Per A. Rognerud og hundene holdt på med når de var på jakt.

– Jeg syntes nok det var litt urettferdig at pappa kunne gå på jakt med bikkjene og ikke jeg, forteller hun.

Men da Ingvild var 8 år gammel, syntes far at hun var stor nok til å få være med.

Den lille jenta fulgte i farens fotspor gjennom myra så godt hun kunne. Det var spennende. Hun visste aldri hva som kunne skje.

Som nybakt 16-åring ble Ingvild av ungdomsøkonomiske grunner stilt overfor et vanskelig valg; mopedlappen eller jegerprøven? Hun konkluderte med at det var ikke så langt fra der hun bodde til Dokka.

Jegerprøven ble bestått, og sykkelen brukt flittig i de to årene fram til førerkort på bil.

Nå er årets elgjakt godt i gang. Vi møter den 22-årige jegeren på post i jaktlagets terreng i Torpa. En rifle av typen Parker Hale, kaliber 6,5, henger over skuldra hennes, nedarvet fra bestefaren.

Sansene er i helspenn. Hun speider nedover et åpent felt. Stillheten ville fått ei knappenåls fall mot bakken til å ljome. Så knaker det i skogen et stykke unna.

Der! Det knaker enda tydeligere. Plutselig er den der, nederst på feltet foran posten. En okse. Holdet er langt, og farten stor. For stor. Kjapt og forsiktig varsles naboposten, som gjør seg klar. En liten evighet av et øyeblikk passerer. Så smeller det! Oksen faller.

– Elgjakt er litt lagsport, sier hun.

En tidlig søndagsmorgen er gått over i dag. Jaktlaget har arbeid foran seg. Elgoksen skal fraktes ut av skogen og tilbake til basen på Rykinn. Ingvild er eneste jente på jaktlaget. Men føler seg som en av gutta.

– Vi har et godt lag. Alle ønsker at de andre skal få det til, og det får alle til å føle seg trygge, sier hun.

De to første høstene i skogen med egen rifle, gikk hun sammen med faren, i opplæring. Første høsten ble det ingen elg på henne. Andre høsten snek de to seg innpå en los.

Det var nysnø. Far og datter kom tett på elgen, 20–30 meters hold. Ingvild gikk ned i knestående, og faren sa hun kunne skyte. Da datt første elgen for den unge jegeren, ei kvige.

– Det føltes så moro. Hjertet pumpa i vei, alt annet enn øyeblikket der og da var blokkert. Alt fokus var på det jeg hadde trent på. Det var veldig artig, forteller hun.

Andre elgen ble felt i fjor.

Rognerud satt på en bakpost. Elghunden fikk los etter fem minutter, elgen snudde og kom rett på posten hennes. Lenger kom den ikke.

Ei sliten og fornøyd elghundtispe har lagt seg godt til rette ved bilhengeren ved jaktlagets base. Elgoksen befinner seg nå oppi hengeren. Det var hun som snuste ham opp, og jakthunden har nok tenkt å hvile på laurbærene lengst mulig.

Det lukter grilling og skravla går rundt bordet.

– Det sosiale er en viktig del av jakta. Det er så koselig. Vi har alltid felles middag om kvelden. Karene utfordrer meg til å snakke om for eksempel politikk, og det blir alltid fortalt gamle jakthistorier.

For tre år siden fikk jaktlaget et nytt tilskudd på den mannlige siden. Kjæresten til Ingvild ble med på laget.

– Johan hadde gått på småviltjakt før vi møtte hverandre. Etterpå har han skutt opp, og blitt med på elgjakt, ler Ingvild, mens kjæresten varter opp med pølser.

Per A. Rognerud synes det er veldig moro at datteren er med på jakt.

– Jeg har tre døtre, og synes det er viktig at en eller flere kan ta over arven med å jakte, sier han.

Jakta betyr mye for Ingvild. Hun kan ikke peke på akkurat hva det er som gjør det.

– Mestring og det å oppnå målet er skikkelig gøy. Ikke minst samholdet med laget, planlegging og opptrapping til jakta, med alt som skal være i orden. Og når jakta kommer, er ting veldig uforutsigbart. Du vet aldri hva som skjer, hvor elgen står, eller hvilket vær det blir.

Ingvild ser utover. Beskriver følelsen når hun sitter alene i skogen på post, og alt hun hører er fuglene som kvitrer. For så å høre at hunden tar uttak, og så lyden av elgen som bykser.

– Da er det jeg og elgen. Der og da vil jeg bare nærmere. Det er en helt syk opplevelse.

22-åringen synes det er viktig at folk ikke ser på jakt som ekkelt.

– Mange har fordommer mot jakt. Det handler om forvaltning, og det syns jeg er viktig å få fram. Jakta er human. Elgen får en kort og effektiv død. Tenk så fri elgen er der den går. Den dør uten en tanke om at det gjør vondt.

Ingvild er opptatt av human jakt, og av å skyte dyret med et skudd. Det er viktig. Ingvild vil ikke skyte en elg som kommer løpende.

Hun skulle ønske det var flere jenter som fikk oppleve jakta, og det å komme inn på et jaktlag.

– Jenter kan bli litt tøffere til å spørre seg rundt for å få bli med på et lag, synes den kvinnelige jegeren.

Artikkeltags