Selv Taliban trenger jordmødre. Doktor Khadija risikerer alt for å utdanne dem

UNIKT STUDIE: Jordmor er et av få yrker en jente på landsbygda i Afghanistan kan ha. Ferdig uteksaminert får de både status og respekt. FOTO: Privat/Solberg

UNIKT STUDIE: Jordmor er et av få yrker en jente på landsbygda i Afghanistan kan ha. Ferdig uteksaminert får de både status og respekt. FOTO: Privat/Solberg Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

– Jeg kaller jordmødrene hvite engler. Ikke bare bærer de hvite klær, men de bringer nytt liv til jorden, sier hun og smiler. Dr. Khadija er utenfor Afghanistans grenser for første gang, invitert til Norge for å snakke om jordmødrenes rolle i områder preget av langvarig krig og utrygghet. Jordmødrene har ikke bare en unik og livsviktig rolle på landsbygda i Afghanistan, de er også fredsambassadører, hevder legen.

Som sjef for fem jordmorskoler i Taliban-styrte provinser, vet hun hva hun snakker om.

«Heksedoktor»

Dr. Khadija kom til Gjøvik Sykehus etter initiativ fra jordmor Deeva Biabani, de to møttes i Afghanistan mens Biabani skrev masteroppgave om mor-barn dødelighet. Biabani kom selv til Norge som 14-åring. Nå jobber hun sammen med Dr. Khadija i prosjektet «Jordmødre for fred», et samarbeid mellom Nansen Fredssenter og Afghanistankomiteen.

– Svangerskapsrelatert omsorg finnes det lite av i Afghanistan. En kvinne med svangerskapsforgiftning kan gå til den lokale «heksedoktoren», og få vite at hun er besatt av onde krefter, og så bli pisket og slått for å fordrive åndene, forteller Biabani, og framholder betydningen av at det blir utdannet jordmødre som kan veilede i helsespørsmål.

Dr. Khadija har nettopp holdt foredrag for de ansatte ved fødeavdelingen. I morgen venter Kabul.

– Jeg kunne føle freden med en gang jeg kom til Norge. Jeg fikk høre at nordmenn er like kalde som været, men jeg har fått en veldig varm velkomst, smiler hun, lett ertende.

– Den sterkeste opplevelsen har vært å kjenne at vi ikke er alene. Vi har søstre over alt. Mødre verden over har de samme følelsene. Det å få støtte gir masse energi, og man klarer å være mer aktiv. Med så mye krig er det lett å bli motløs, men det er farlig å leve uten håp. Vi vil at de nye generasjoner skal ha håp, at de skal elske landet sitt. Håp gjør et menneske sterkt. Er du sterk, kan du jobbe.

Siste ønske

Da faren til Dr. Khadija døde, var hun tolv. Han etterlot seg et brev. Der sto det at han ønsket datteren skulle bli lege, og hjelpe de fattige på landsbygda. Selv drømte hun om å bli pilot, som Yuri Gagarin, helten i det okkuperte hjemlandet. Men hun ble lege, og med spesialisering i gynekologi og ledelse, er hun i dag en av Afghanistankomiteens 300 ansatte. Sammen har de startet skoler i områder hvor mor-barn dødeligheten er høy, områder helt uten jordmødre. I Jalalabad har hele 240 jenter fått en utdannelse allerede. Det å føde hjemme er det vanligste på den afghanske landsbygda, hvor over 80 prosent av befolkningen bor. Nettopp derfor er jordmødrene i en særstilling.

– Jordmødre er nøkkelpersoner og de er tett på befolkningen. Taliban trenger jordmødre de også, de har også mødre, søstre og koner, sier Dr. Khadija. Biabani nikker.

– Det er så stille og rolig her på sykehuset, ler Dr. Khadija og ser rundt seg. Hvordan er det mulig? Er det ingen pasienter som trenger hjelp? Deeva forteller at det er fordi systemet virker. Mange leger og gode rutiner gjør at det ikke er kaos i korridorene på Gjøvik.

Kulturell undertrykkelse

Både Islam og landets lover sier at kvinner kan ta utdannelse, men i kulturen ligger en forventing om at kvinnene holder seg hjemme. Det er derfor essensielt at Dr. Khadija blir akseptert og respektert av Taliban og lokalbefolkningen, for det er hun som må banke på døren og spørre; «kan datteren din få gå på skole?». Hun må få samfunnets velsignelse og foreldrenes tillatelse, eventuelt ektemannens.

– Mange av foreldrene har ikke utdannelse selv, og er svært skeptiske. Men respekten og statusen jordmødrene får når de kommer tilbake til lokalmiljøet, har bidratt til at flere gir sin tillatelse, forteller legen. Hun husker godt første runde i 2004. Dører ble åpnet, og foreldre mente det var bedre at datteren ble giftet bort.

– Vi har implementert både fredsstudier og menneskerettigheter i skolegangen til jentene, men gir fagene andre navn. Jeg forstår nå hvor viktig det er å balansere, det å ta hensyn til både religion og tradisjoner. Myndighetene hadde stengt skolen dersom de hadde sett på oss som politiske aktører. Det å være jordmor skal være nøytralt.

Internatskole

Etter bestått inngangseksamen, må jentene belage seg på to år på internat. De yngste er 16 år. Siden flere av jentene allerede er gift og har barn, finnes det også barnehager ved skolene.

Dr. Khadija forteller at det å la jentene bo sammen, ble viktigere enn hun hadde trodd. Jentene ble venner. De fant samhørighet og fellesskap.

– Hvert menneske i landet mitt, om man er lærer eller ingeniør, vokste opp i krig. Det virker inn på atferden, på måten vi kommuniserer med hverandre. Slik jeg ser det er hver familie som en celle i kroppen. Om man endrer familien, endrer man samfunnet. Det vi gjør nå, er å bygge annen atferd. Det å bygge et hus kan ta seks måneder, å bygge atferd tar lang tid.

Livets skole

Skulle man definere en helt som en person som utfører en bragd, og i fare og motgang framviser tapperhet og vilje for et større gode, så sitter det en heltinne framfor oss. Det er sikkert noe av grunnen til at utenrikskorrespondent for Aftenposten, Kristin Solberg, valgte å skrive bok om Dr. Khadija og de hvite englene. Livets skole, ble navnet.

– Dr. Khadija vet at det arbeidet hun gjør, kan koste henne livet, likevel fortsetter hun. Hun har opplevd mange utfordringer, som da skolen ble bombet av Taliban, men hun gir aldri opp. Da hun sto i ruinene av skolen bare noen dager etter at den var bombet, og så alt det hun hadde jobbet så møysommelig for i årevis, ligge i grus, snudde hun seg mot meg og sa: «Å bli overvunnet er ikke å falle, å bli overvunnet er å ikke reise seg igjen.» Hvis jeg skulle oppsummere henne i én setning, må det bli denne, skriver Solberg i en mail fra Kairo.

Kvinnekamp

Deeva Biabani og Dr. Khadija mener kvinner er viktige for det videre fredsarbeidet.

– Enhver kvinne er også en autoritet, for som mor kan hun være en leder for barna når det gjelder holdninger. Lærer vi mødrene om fred, kan også sønnene respektere fred. Elevene ved jordmorskolene reiser tilbake til sitt nærmiljø, og med seg har de en økt bevissthet, og ny kunnskap om menneskerettigheter. Vi kan oppnå alt om vi har fred. Undervisning for kvinner er viktig, og kvinners kapasitet er viktig for samfunnet. Slik det er nå, har kvinner for det meste symbolsk tilstedeværelse i media og i politikken, det er menn som har utdannelse og makt. Det å la kvinner ta utdannelse er ikke en gave vi skal få, det er en rettighet, og samfunnet har behov for at vi oppnår denne rettigheten.

Liv og død

I krig er døden alltid til stede, man er nødt til å forholde seg til den i alle livsfaser. I Afghanistan er livet aldri en selvfølge.

– Ofte trøster man seg med at det er «Guds vilje» når noen dør. Jeg husker jeg var vitne til et barn som døde, og min venn fikk beskjed om ikke å gråte, det var jo Guds vilje. Jeg sa «Gråt! Gråt så mye du orker, få det ut av kroppen. Gråter du ikke, vil du bærer sorgen for alltid». Vi har studenter som har mistet mødrene i barsel, noen har mistet barn selv. Dette er noe alle kan relatere til. Det sitter dype og sterke følelser i mange av oss, som gjør at vi vil slåss for å forberede forholdene.

Vi rusler ned korridoren på fødeavdelingen, det skrikes bak lukkede dører. Hvite engler kommer til. Maj Høgbakke var på foredraget til Dr. Khadija tidligere i dag, nå kommer hun gående med en nyfødt liten gutt.

– Alt gjorde inntrykk. Alt. Hun er en helt. Vi aner ingenting om hva det vil si å leve der. Må innrømme at jeg fikk lyst til å være med å bidra selv, smiler hun, før hun legger den fornøyde bylten i armene til legen.

– Er han ikke flott!

– Babyer, sier Khadija og kysser den lille på pannen. – Like, de er alle like.

Artikkeltags