Sårene grodde, men Stein Ove sliter fremdeles hver eneste dag

Sårene grodde, men Stein Ove Skaugerud sliter fremdeles, seks år senere.

Sårene grodde, men Stein Ove Skaugerud sliter fremdeles, seks år senere. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Sårene grodde, men Stein Ove Skaugerud har slitt hver eneste dag etter det groteske overfallet. Venn og hjelper Bård Langseth mener voldsofferet har fått oppsiktsvekkende lite hjelp.

Stein Ove Skaugerud (48) ber om at vi fjerner avisene på stuebordet. De er fra januar 2008 og viser ham selv, i rullestol, med gjenklistrede øyne, sydde sår og hevelser til det ugjenkjennelige. Minner fra hendelsen rir ham fortsatt som en mare, natt og dag.

Det skjedde i hans eget hjem på Øverby i Gjøvik. De kom, to personer, med kniv og slåsshanske, og gikk til angrep. Et allerede skadet bein ble sparket av. Tenner slått løs. Utallige slag mot hodet, som førte til indre blødning. Hvor lenge voldsomhetene pågikk, vet ikke Stein. En time, kanskje to.

Varige mén

– Hva jeg husker fra hendelsen? Vissheten om at jeg skulle dø, sier han.

Sårene grodde etter hvert. Men dét var likevel de minste skadene Skaugerud ble påført. Livet ble aldri det samme. Hodepinen torturerer ham. Hukommelsen svikter. Det verste er dødsangsten. Den kom og la seg på lur. Stadig hogger den til, uten forvarsel.

Skaugerud forteller kort at gjerningspersonene kom hjem til ham på grunn av en uenighet om en bil han hadde jobbet med.

– De ødela livet mitt, rett og slett, sier han i dag.

Han har blant annet fått diagnosen posttraumatisk stress syndrom. Livet var på ingen måte noen dans på roser før heller, men den voldsomme episoden forandret alt. Før jobbet han som sveiser og drev egen virksomhet. Nå klarer han ikke jobbe.

Mistrodd

Til alt overmål, to år senere rammet ulykken igjen. Stein skrudde bil. Jekken sviktet. Han fikk hele bilens tyngde over seg, og pådro seg skader i bryst, rygg, hode og hofte. Smertene etter dette gjør at han ikke finner ro i sofaen i sin lille leilighet på Raufoss. Han må reise seg, sitte, ligge, stadig skifte stilling. Verkstedulykken forsterket dødsangsten. En angst som må døyves med medisiner.

Dette kunne vært historien om en sart og uheldig sjel som ble fanget opp av velferdssamfunnets utviklede sikkerhetsnett. Men Steins beretning er ikke slik.

Møtene med de mange hjelpeinstansene har snarere vært fornedrende. Gang på gang.

– Jeg blir mistrodd av alle. Etter å ha vært ut og inn av kontorer i flere år, sitter jeg bare igjen med en følelse av avmakt, sier han.

En hjelper

Skaugerud har fått 20.000 kroner i voldsoffererstatning.

– Hva er dette i sammenhengen? Jeg har fått varige mén og sliter med å komme meg gjennom hver eneste dag, sier Skaugerud.

Han viser en legeerklæring fra en psykiater som har vurdert skadene som livet har påført Stein. Fagmannen mener summen har gjort ham ufør. Søknaden om uføretrygd er imidlertid avslått.

For venn og hjelper, Bård Langseth (60), er det åpenbart at Skaugerud skulle hatt langt mer hjelp. Langseth er psykiatrisk sykepleier, men har brukt mye av sin fritid på å hjelpe Stein med å løsne på noen av livets mange floker. Han har sett at det nytter. De to ble kjent gjennom interessen for å mekke biler. Langseth har blant annet hjulpet til med gjeldsordning, en uutholdelig bosituasjon, støtte til riktig tannbehandling, medisinsk hjelp, søknader, forsikringssaker, advokat og annet.

– Det er Bård som har holdt liv i meg. På grunn av ham øyner jeg et ørlite håp, sier Stein og holder opp et beskjedent pinsettgrep.

– Et håp om at ting en gang kan rette seg.

Påfallende lite hjelp

De to forteller om episoder i møte med leger, huseiere og Nav. Historier om nedlatenhet og forutinntatte saksbehandlere. I alle fall ifølge Bård Langseth.

– Det er påfallende få som har tatt Stein på alvor. Han har faktisk kommet i et økonomisk uføre på grunn av saksbehandlingsfeil hos Nav. Men hva skjer? Jo, de innrømmer feilen når jeg er med. Men alle inkassokrav og fordringer som dette førte til, må Stein selv slite med selv i lang framtid.

Noe av det første Bård sørget for, var også å bytte fastlege.

– Jeg ble med Stein til konsultasjon. Det var slående hvordan legen henvendte seg til meg, og overså Stein. Slikt er provoserende og respektløst, sier Langseth.

Alene i rettssalen

I rettssaken ble mannen som utførte voldshandlingen dømt til et halvt års fengsel. For Skaugerud ble møtet med rettsapparatet et ekstra slag i ansiktet.

– Jeg satt alene og forsvarte meg mot gjerningsmennenes advokater. Tenk over det! Som om det var jeg som var tiltalt, sier Skaugerud.

For fagmannen Langseth er Stein et klassisk eksempel på et menneske som blir stigmatisert fra første stund.

– Det er problematisk å være vitne til at fagfolk tolker ut fra hva de ser, ut fra fordommene som kommer med førsteinntrykket. Deres oppgave er å lytte til hvilken historie som faktisk blir fortalt, sier han.

Nok en prøvelse

Langseth mener Steins historie vitner om at man må være både frisk og ressurssterk bare for å håndtere dem som egentlig skal utgjøre hjelpeapparatet i samfunnet. Han har ikke tall på hvor mange timer han har brukt på å hjelpe Skaugerud med å lese dokumenter, nøste opp i saker og stå på for rettigheter. I løpet av atskillige hobbykvelder i garasjen har det åpenbart seg en historie som har gitt ham sympati med Stein.

Langseth, som til daglig jobber ved DPS Gjøvik, presiserer at han har gjort dette på frivillig basis. For ham er saken blitt et eget slags prosjekt å se hvor mye han kan få hjulpet et menneske som ikke har fått hjelp av «systemet».

– Det er oppsiktsvekkende å se hvor mye vi kan få til, når vi insisterer på å bli tatt på alvor, sier han.

Nå har de anket avslag på uføretrygd. Samtidig har de engasjert advokat Jørgen Stueland for å se på mulighetene for erstatning etter verkstedulykken.

Stueland reagerer på at Stein aldri fikk bistandsadvokat i voldssaken, at han fikk så lite i voldsoffererstatning og at det viser seg vanskelig å få ut dokumenter fra hans tidligere advokat.

– Uheldig ikke å få dokumentene

– Nok et eksempel på at en mann som Skaugerud ikke tas på alvor.

Det sier advokat Jørgen Stueland på Raufoss, som hevder å ha gjort flere forsøk, skriftlig og muntlig, på å få ut dokumenter fra Skaugeruds tidligere advokatfirma vedrørende voldssaken.

– Jeg ønsker å se hva som er gjort for Skaugerud før jeg går videre. Vi jobber blant annet med en erstatningssak etter verkstedulykken. Her blir det viktig hvordan voldsepisoden ble vurdert, sier han.

Bjørnar Lilleby, som drev advokatkontoret, sier han har gjort forsøk på å finne dokumentene.

– Utfordringen er at jeg har avviklet driften ved kontoret. Derfor har jeg ikke dataverktøyet for å lete opp gamle saker, som står på lager. Det er en enorm jobb å lete manuelt, men jeg skal gjøre det, sier han etter at OA tok kontakt torsdag.

Papirene kan skaffes fra politiet

Han stiller seg likevel noe undrende til hva Stueland og Skaugerud skal med papirene.

– Dokumenter fra straffesaken kan enkelt framskaffes fra Politiet. Det skal også være greit å finne dokumentene rundt voldsoffererstatningen.

– I hvilke saker representerte du Skaugerud etter voldsepisoden?

– Det var en ansatt som hadde denne saken. Derfor må jeg innrømme at jeg ikke minnes alt. Men jeg mener bestemt vi ikke var inne i bildet før etter selve rettssaken mot gjerningsmennene.

– At Skaugerud opplever det sårt at han ikke hadde bistandsadvokat i rettssalen er forståelig, men det er ikke vanlig at det oppnevnes bistandsadvokat i slike saker.

Gjør nytt forsøk

– Hvorfor har du ikke bedt om rettspapirer fra Politiet, Stueland?

– Jeg har ikke gjort det ennå. Poenget med å be om kollegers dokumenter er å se hva som er gjort for klienten, for å se om jeg kan bidra med noe annet. For meg er det åpenbart at 20.000 i voldsoffererstatning er altfor lite. Skaugerud ble nesten drept, og fungerer jo ikke etter hendelsen.

Stueland understreker plikten advokater har til å oppbevare dokumenter i ti år.

Advokat Lilleby lover å gjøre et nytt forsøk å finne papirene.

Artikkeltags