Kongen av Beitostølen kjemper sitt livs kamp mot kreften, og har noe han vil si

takknemlig: Steinar Hovi får ikke fullrost sykehuset på Gjøvik og de ansatte der. ? Vi blir bedre bare av å være her, mener Hovi. Her med daglig leder Grete Nyeggen Leonardsen ved Kreftenheten.

takknemlig: Steinar Hovi får ikke fullrost sykehuset på Gjøvik og de ansatte der. ? Vi blir bedre bare av å være her, mener Hovi. Her med daglig leder Grete Nyeggen Leonardsen ved Kreftenheten.

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Reiselivsgründeren Steinar Hovi (73) kjemper mot kreftsykdommen. Men døden snakker han helst ikke om, det er noe helt annet han har på hjertet.

Jeg hadde aldri vært på sykehus før, sier Steinar Hovi.

– Aldri?

– Nei, jo forresten. En gang. Jeg tok foten min ..., sier han. Dette er mannen som startet med skiskole på Beitostølen tidlig på 1960-tallet. Han kom fra bygda, og så tidlig at Beitostølen var et sted det gikk an å skape noe. Og slik er det blitt. De fleste kjenner Hovi som krumtappen rundt det meste som skjer på Beitostølen. Mannen som startet sportsforretning, bygde leiligheter, kjøpte hotell og enda flere hotell, skiheisene og til slutt etablerte paraplyselskapet Beitostølen Resort.

I fjor sommer begynte helvetet. Først som magesmerter. De første undersøkelsene ga ingen gode svar. Ikke de påfølgende heller. På høstens reinjakt maktet han knapt å gå. Det likner slett ikke Steinar Hovi. Et par måneder etter de første symptomene ble det slått fast: Han hadde kreft i tykktarmen. Den hadde spredt seg.

Han ble operert. Etterpå har han gått gjennom de samme prosessene som mange andre kreftpasienter må. Akkurat nå er han i slutten av en steinhard cellegiftkur.

– Jeg skal på den tiende av totalt tolv i morgen, sier han, og vet at det kommer til å tappe ham fullstendig for krefter. De første døgnene etter to dagers behandling er han helt ferdig. Men han biter tennene sammen og vet at det skal bli bedre. For å samle krefter etter behandlingen, drar han til hytta på Midthøgda ved Rennsenn i Øystre Slidre-fjellet.

– Jeg blir bedre der. Det er helt sant. Å gå blant gjester og venner her på hotellet er farlig, så dårlig som immunforsvaret mitt er iblant. Men etter noen dager på hytta og frisk fjelluft, stiger verdiene igjen. Han tar en kaffe med oss ved den store, åpne peisen i lobbyen på Radisson-hotellet på Beitostølen. Det er mai-stengt akkurat nå. Og noe roligere enn normalt. Her trives han. Dette er sentrum i livet hans.

Men akkurat nå er det noe helt annet han har på hjertet. Møtet med sykehuset på Gjøvik og de ansatte der har gjort et inntrykk på ham som han ikke klarer å holde for seg selv.

– Etter hvert som jeg har oppholdt mange dager på sykehuset og blitt mer kjent der, og opplevd hvordan det er å være pasient, ble jeg mer og mer imponert. Fagfolkene, kompetansen, hele systemet ... Jeg ble kjempeimponert. Og den omtanken disse ansatte har for sine gjester – ja, jeg kaller dem gjester, sier han og ler forsiktig.

– Jeg har aldri opplevd maken. Tenk om hotellnæringen hadde hatt en slik service og omtanke for sine gjester som de har på sykehuset, så kunne de solgt 25 prosent mer.

Det å litt rart å se ham slik, den alltid så målrettede og energiske mannen som alltid har sett ut som han har ligget på lading hver natt. Cellegiften har tatt håret hans. Beina virker ikke helt som de skal. Ansiktet er preget av å ha måttet tåle mye vondt. Men det gnistrer i øynene. Og han fortsetter:– Det snakkes om å legge ned disse såkalte småsykehusene i Hedmark og Oppland, rive de ned og bygge nytt. Nytt og stort. Jeg vet ikke om det er økonomer som sitter og regner. Jeg tror ikke det er så mye å spare uansett. Så jeg mener nå at vi skal holde ved like de byggene vi har. Invester i utstyr, så har vi personalet. For det er personalet som er nummer en. Det er de som utfører tjenestene. Det jeg har opplevd på Gjøvik av omsorg og pleie, kan ikke måles. Men jeg er sikker på at den behandlingen, den pleien og omsorgen vi får der, gjør mye for selve utviklingen av kroppen. Jeg tror dette er med og leger ganske mye av sykdommen. Tretti-førti prosent, vil jeg tro. De vet, sykehuset er en stor bedrift på Gjøvik. Skikkelig stor. Gjøvik skal være stolte av sykehuset sitt. Tenk deg, det jobber over sju hundre ansatte der.

– Føler du deg bedre bare av å være der?

– Ja, nettopp. Jeg opplever en trygghet, som jeg vet at mange andre på kreftavdelingen opplever akkurat det samme. De er sikkert ulikt rundt om på avdelingene. Men jeg tror at de som jobber der har dette medfødt. Denne evnen til omsorg og omtanke.

– Jeg har en historie jeg bare må fortelle. Den første dagen vi får cellegift, ligger vi fem-seks timer. Andre dagen er det mer sittestol, og halvannen times behandling. Vi sitter fem-seks på rekke og mottar samme behandling. På et par stoler bortenfor meg sitter en dame, helt grå i ansiktet. Jeg tenker at hun må være døden nær. Og jeg synes fryktelig synd på henne. Det var for langt unna til at jeg kunne snakke til henne. Så dukker det opp en ung, kvinnelig lege. Hun setter seg foran henne, snakker til henne og tar på henne. Jeg hører ikke hva de sier. Det går fire-fem minutt. Jeg snur meg mot denne kvinnen igjen, og der sitter pasienten med farge i ansiktet. Hun smiler. En skuespiller kunne ikke gjort det bedre. Jeg bare gapte ... Var dette samme kvinne? De fem minuttene legen brukte på henne, bygde opp livet til denne kreftrammete kvinnen. Det skal jeg garantere. Jeg så på henne en halvtime seinere også. Hun hadde fortsatt fargen i ansiktet, og hun smilte da jeg så på henne.

Er det slik du føler deg selv også, når du går gjennom disse kurene?

– Ja, dette gjør noe med oss. Hun ble et helt annet menneske på disse fem minuttene. Og det er nettopp dette det handler om. På sykehuset på Gjøvik føler jeg meg ikke som et nummer i en rekke. Jeg føler meg som et menneske som blir tatt vare på. Disse ansatte gir oss en trygghet som ikke kan beskrives. Det er nesten som jeg ikke har lyst til å dra hjem etter behandlingene. Og jeg vet at mange andre enn jeg føler det slik.

Hovi har et enormt kontaktnett, også i helsevesenet. Noen er faste gjester på Beitostølen, noen har hytte der. Noen jakter i området. En av disse, en overlege på et stort norsk sykehus, ringte Hovi og fortalte at han hadde hørt han hadde fått kreft. Han fortalte at på sykehuset hans hadde de et dyktig team som kunne trå til raskt.

– Så jeg fortalte ham at jeg var til behandling på Gjøvik. Det gikk to dager, så ringte han igjen. Og han sa: Jeg skal si deg det, Hovi, du er i de beste hender. Jeg har jobbet sammen med overlegen din. Og jeg skal si deg en ting til. Jeg har en datter som er lege. Hun har søkt seg til Gjøvik, fordi det er så godt miljø der.

Hovi summer seg litt. En tralle med skramlende innhold dundrer over det ruglete skifergulvet på hotellet. Han stryker seg over hodet, over håret som ikke er der akkurat nå. Vi slurper litt mer hotellkaffe. Skramlingen forsvinner inn i en korridor.

– Men å ha et slikt sykehus i vårt distrikt er gull verdt. I stedet for å snakke storsykehus for de to fylkene, må det være bedre å ta vare på og dyrke den kompetansen vi har på Gjøvik. Så kan heller andre sykehus ha sin kompetanse på andre felt. Et lite sykehus kan ikke være gode på alt, sier Hovi.

Han er fortsatt styreleder for aksjeselskapet Beitostølen Resort, som favner om mye av det som foregår innen reiselivet på Beitostølen. Og han har en fersk erfaring derfra som han tror kan overføres til helsevesenet. I oppbyggingen av Beitostølen Resort tenkte de stort. Alt var mulig. De la under seg det ene etter det andre. Men med finanskrisen ble det til slutt for mye. Nylig fortalte også OA at selskapet endelig var kommet i pluss etter steinharde nedskjæringer og rasjonaliseringer.

– I dag har skiheisene sitt å drive med, hvert enkelt hotell har sitt. Alle er ansvarlige for sitt driftsområde. Det er ingen stor organisasjon over dem der det lenger er mulig å kjøpe ting uten å vite hvem som har bestilt. Slik er det vel med sykehusene våre også. Det er ikke politikerne, økonomene og direktørene som lager kvaliteten. Det er de ansatte, akkurat som på et hotell. Og kundene er de sjukehusene skal leve av og for, akkurat som på et hotell, sier Hovi.

Han sier det ikke selv, men sønnen Atle, som er direktør i Beitostølen Resort, har skrevet ei bok som heter Kunden er sjefen. Atle kommer med mer kaffe, og setter seg ned ved peisen noen minutter. De snakker ikke akkurat om kreft og sjukehus. Selv om begge sønnene til Steinar fryktet det verste da han måtte opereres. Men styrelederen som skal på cellegiftkur neste dag, vifter med papirbunken som omhandler en ny visjon for Beitostølen. En visjon for hvordan Beitostølen skal se ut og fungere om 15 år. Det er dette far i huset skal tilbake til for fullt. Han må bare bli helt frisk først.

– Men jeg er ikke ferdig med historien ennå, sier Hovi og penser tilbake til utgangspunktet.

– Da jeg kom hjem fra sykehuset første gangen, ble jeg oppringt fra hjemmetjenesten. De skulle besøke meg. «Jeg er da ikke så gammel, ennå», svarte jeg. Men så viste det seg at Øystre Slidre, som andre kommuner, har en kreftkoordinator. Vi har fått en kjempekontakt, og hun er en utrolig styrke for meg. Er det noe jeg lurer på, ringer jeg henne. Så også her føler jeg meg trygg og godt tatt vare på, sier han. En lang samtale har fått opp gløden hans igjen. Hen er nesten den gode, gamle Steinar igjen. Han vet at morgendagen blir hard, og dagene etterpå preget av slapphet og tapt energi. Men det er som ene sønnen hans sier: Denne mannen gir seg aldri. ALDRI!

Til høsten skal han på reinjakt igjen. Det han forbannet seg på. Med sykehuset på Gjøvik sin hjelp.

Artikkeltags