Gå til sidens hovedinnhold

Johan (92) overlevde helvete

Artikkelen er over 7 år gammel

11. mai 1944 blir Johan Solberg arrestert av tysk sikkerhetspoliti på Raufoss og sendt til konsentrasjonsleieren Stutthof i Polen.

Det skulle gå 50 år før han orket snakke om det.

Det går i kokekaffe – og skolebrød. Veggene i leiligheten til den tidligere sivilingeniøren er dekket av familiebilder. Innholdsrike bordflater forteller om en mann som liker å holde seg oppdatert.

Nå klager 92-åringen over at blekkpatronen i skriveren begynner å bli dårlig. Sist han holdt foredrag hadde han illustrasjonene lagret på en minnepinne.

Johan Solberg er fra Kolbu, men bor i Vikersund. Men det er verken de flotte avlingene Østre Toten er kjent for eller de lange skihoppene i Vikersundbakken vi skal snakke om. Johan er et tidsvitne. Han var der. Han var i Stutthof.

– Stutthof var en av de hardeste konsentrasjonsleiren under annen verdenskrig, forklarer Willy Mo som er fagansvarlig i stiftelsen Hvite Busser.

Det begynner å bli få av dem nå. Stiftelsen har fire tidsvitner som noen ganger blir med skoleklasser på tur til de gamle skrekkleirene.

– Stutthof ble opprettet like etter at krigen brøt ut, og i utgangspunktet besto fangene av polititjenestemenn som nektet å jobbe for nazistene, sier Mo.

Stutthof var også den siste leiren som ble befridd av sovjetiske soldater, Det skjedde først 9, mai 1945. Da var det rundt 100 fanger igjen.

Tilbake til 40-tallet. Sammen med en gruppe skolekamerater ble Johan Solberg med i en etterretningsgruppe som skulle rapportere til England om tyskernes aktiviteter på Raufoss. På den tida bodde han hos ei tante på Raufoss, noe som gjorde at veien til «fabrikken» var kort.

– Ammunisjonstransporter ut fra fabrikken måtte rapporteres øyeblikkelig. I tillegg skulle jeg holde øye med navngitte personer som var mistenkt for angiveri, forteller Solberg.

På den tida var det ikke lett å vite hvilken farge naboen hadde på skjorta, for å si det sånn.

Å være i etterretningsbransjen var ikke for dem med skrale nerver. Johan Solberg var en del av en såkalt kjedeorganisasjon.

– Vi skulle ikke vite om flere enn den som var foran oss og etter oss i gruppa, sier Solberg som en morgen på skolen fikk beskjed om at han som sto etter ham på lista hadde blitt arrestert kvelden før.

– Da ble jeg og min overordnede enige om at vi måtte stikke av. Jeg skulle sykle inn til Oslo til en adresse der, og så skulle jeg eventuelt bli hentet. Jeg skulle bare innom en rask tur for å smøre med meg noe mat da Gestapo sto på døra. Jeg hadde ikke noe våpen, så det var bare å bli med, det, forteller Solberg stille.

Men hvordan kunne Gestapo vite om Johan Solberg og hans rolle i etterretningsgruppa på Raufoss? Det hadde seg nemlig slik at gruppa hadde inngått en pakt som gikk ut på at skulle en bli arrestert, måtte han for guds skyld holde ut i 24 timer slik at neste mann i kjeden fikk tid til å komme seg vekk.

– Men så hadde nok ikke han klart å holde ut torturen. Før jeg fikk beskjed hadde det gått over halvt døgn. Kameraten min rakk å stikke av – jeg gjorde det ikke, forteller Johan Solberg som legger til at kameraten som smatt unna Gestapos klør, senere falt ved trefninger i Nord-Etnedal.

– Det er jo skjebnes ironi. Hadde ikke jeg blitt arrestert hadde jeg kanskje vært sammen med de, sier han.

Før Solberg havnet i Stutthof, ble han først sendt til harde forhør på Lillehammer. Deretter gikk turen til Hamar kretsfengsel før han til slutt endte opp på Grini. Da hadde han vært i tysk fangenskap siden 11. mai. og nå viste kalenderen 1. august.

– 10. august ble jeg sammen med 43 andre menn og 18 kvinner sendt til Tyskland på en lastebåt som skulle til Danzig (Gdansk) med ammunisjon. Vi skulle nok være gisler for at ikke båten skulle bli bombet av engelskmennene. Jeg følte dette som en lettelse. Jeg hadde vært redd for å bli skutt, men trodde nå at dette var den straff som var tiltenkt meg, sier Solberg og rører lett i kaffekoppen.

Etter tre dager på veien, ankom fangene Danzig.

– Det var nå ikke mer bruk for oss, så vi ble puttet inn i nærmeste konsentrasjonsleir som var Stutthof som lå cirka 45 kilometer øst for Danzig, sier Johan Solberg og forteller at etter at damene hadde blitt hentet av en lastebil, kom etter noen timer den samme bilen tilbake for å hente karene.

– Vi ble stuet sammen på lasteplanet. Det ble så trangt at det ikke var plass til at alle kunne ha beina på gulvet samtidig. Jeg var den siste som kom på. En svartkledd vaktsoldat satte seg på lemmen bak meg. Han satte en pistol i siden på meg og varslet at hvis det ble noe bråk inne i bilen så var jeg «den første». Det ble en forferdelig reise. Varme og utmattelse gjorde en opphisset stemning i flokken, og hver gang det ble litt knuffing og kjefting inne på lasteplanet, fikk jeg en dytt i siden av pistolen. Jeg måtte da be pent om at de skulle holde seg i ro.

Men selv om transporten på lasteplanet var hard, skulle det bli for småtterier å regne mot det som ventet Johan og de andre fangene.

– Vi måtte passere elva Wisla på to steder. På fergene gikk vaktene utenfor å slo med bøssekolben mot de kulene som viste seg på presenningen, De lo rått når de hørte skriket fra den som fikk slaget.

I leiren ble fangene registrert og fratatt alle personlige eiendeler – og snauklipt. Da skjedde det noe som var et bevis på at selv i den mest djevelske grusomhet kan det finnes små strimer av medmenneskelighet.

– En SS-offiser kom innom og spurte hvor vi var fra. Da han hørte vi var norske sa han: «Kennt ihr Lillehammer?»

Heldigvis hadde vi med oss en advokat fra Lillehammer. Han kunne snakke med ham og fortelle nytt fra stedet hvor denne offiseren tydeligvis hadde gode minner fra. Før han gikk ga han ordre om at de norske skulle beholde håret. Vi skjønte ikke da hva det betydde, men vi fant snart ut at det hadde en rekke fordeler. Blant annet var det ikke lov å slå noen med langt hår, sier Solberg.

Mange av de norske fangene ble satt til å være med å bygge en ammunisjonsfabrikk ett par kilometer utenfor leieren.

Det var hardt arbeid og Oberkapo, «arbeidsformannen», var en sann sadist som visste hvordan en pisk skulle håndteres. For at fangene skulle få såpass med næring at de i det hele tatt orket å arbeide, måtte de ha mat. Frokosten til Johan Solberg og hans medfanger ble servert klokken fem om morgenen, og besto av en to centimeter tjukk brødskive med tynn «krisekaffe» til.

Dette skulle holde til klokken 12, da det var middag som stort sett besto av en liter tynn «grønnsakssuppe», som Solberg selv gestikulerer i anførselstegn.

Klokken fem om ettermiddagen var det aftensmat som var en ren reprise av frokosten og så var det ikke mer å få før morgenkvisten igjen.

– Maten var beregnet å holde liv i en fange i seks måneder om sommeren og tre måneder om vinteren, sier Solberg som virkelig fikk erfare hva sult var for noe.

Etter en tid fikk fangene ordnet med brevforbindelse hjem og etter hvert fikk de matpakker fra Sverige, Danmark og hjemmefra også.

– Pakkene inneholdt for eksempel smør, sukker, pålegg, sigaretter og sardiner. Sardiner var fine byttemidler. Jeg fikk for eksempel et brød for en boks sardiner. For et brød fikk jeg et par flotte langstøvler i riktig størrelse, sier han. Hvor brødet og støvlene kom fra bekymret ikke. Her var det snakk om å overleve.

Overleve, ja. Poenget med konsentrasjonsleirene var at ingen skulle slippe ut – med mindre det var gjennom pipa eller en massegrav. Døden, for ikke si nærværet av døden, fulgte Johan og de andre fangene tett. Hver dag. Hele tiden. Hvordan var det mulig å leve i noe sånt, dag ut og dag inn?

– Man ble etter hvert følelseskald, sier Johan Solberg og blir skrøpelig i stemmen.

Han forteller om vakre, unge kvinner som ble håndplukket til å være lektøy på nazifester. Morgenen etter var de borte. Etter at rusen hadde lagt seg ble de sendt rett til gasskammeret,

– Jeg overvar 11 hengninger. Fjerde juledag så jeg to unge russere bli hengt ved siden av juletreet, sier han og forteller at for å i det hele tatt holde ut oppmuntret fangene hverandre og prøvde å ta livet slik det var.

– Vi utviklet en svart for humor, kall det gjerne galgenhumor, og vi kunne le av det mest makabre, for eksempel da fallemmen på galgen ga etter og både bøddelen og fanget deiset i bakken. Da lo vi. Bare synd at ikke bøddelen hadde fått hodet i løkka.

Ved juletider 1944 hørtes fjerne drønn fra fronten. Det ga håp.

– 24. januar 1945 fikk vi beskjed om å stille til avmarsj neste morgen. Vi skulle ta med oss ullteppet vårt og hva vi ellers måtte ha av personlige eiendeler. Så fikk vi et halvt brød til niste og så begynte vi å gå – Dødsmarsjen. Avmarsjen skjedde brakkevis. Vi var 1300 vandrende skjeletter fra vår brakke i snøstorm og 20 grader kulde, sier Johan.

De som ikke orket mer ble skutt på flekken. De overnattet i høyløer. De som var for svake til å grave seg en plass i høyet, frøs i hjel. Etter ti dager var kolonnen på 1300 mann redusert til 650. Men snart skulle det bli slutt på grusomhetene.

– Natt til 10. mars ble vi vekket klokken tre på natta med beskjed om at vi måtte ut og gå. Utpå formiddagen kom vi til en liten landsby som het Schweslin (Swietlino). Der ble vi sent inn i en låve og kunne sove, sier Johan som da han våknet neste morgen i stedet for sadistiske, tyske soldater, møtte russiske, befriende tanks.

Etter en måned på landeveien, tre måneder på sykehus i Bromberg (Bydgoscz) og en måned på hjemreise, kom Johan Solberg endelig hjem til Kolbu – på farens 50. års dag 7. august.

Men veien til Toten var ikke brolagt med silkeføre. Utmattet og alvorlig syk kom han seg likevel såpass at han fikk bli med en svensk båt som gikk i skytteltrafikk mellom Lübeck og Oslo. På grunn av minefaren kjørte den kun på dagtid og en kveld de lå ankret opp i Drøbaksundet og ventet på at det skulle bli dagslys, kom det båter opp mot skipet og begynte å snakke med Johan og de andre.

– Det slo meg ikke inn at jeg kunne be de ringe hjem til mor og far og fortelle at jeg var på vei hjem! sier Johan og ler.

Han fikk etter hvert likevel gitt beskjed om at han var i anmarsj. Naboen hjemme hadde telefon, og han hadde sagt til faren til Johan at dersom sønnen ringte, skulle han gå gjennom åkeren – åkke som! Da faren en dag fikk se naboen strene gjennom åkeren hans, ropte han ut: «Er det sorg eller glede?»

Da naboen kunne svare at det bare var glede, sto jubelen i taket på gården i Kolbu,

Johan Solberg holder rundt kneet sitt, slik han gjorde da han var syk. Da kunne han lettere ta over kneet enn han kan over håndleddet i dag.

– Da var jeg ikke rare fuggelen. Jeg var sikker på at jeg hadde kommet hjem for å dø.

I stua i leiligheten i Vikersund er det tydelige tegn på at det er en mann med sterk tro som bor der.

– Det har jeg alltid hatt – det hadde min kone og det hadde mor og far. Far var pessimist, mens mor var det motsatte. Da det røynet på med optimismen, slo mor neven taktfast i bordet og sa «Han. Johan. Kjem. Hematt. Han».

Johan Solberg sitter i sola og forteller tilsynelatende lett og uanstrengt. Slik har det ikke alltid vært. Først tidlig på nittitallet, etter at svigersønnen spurte om han ville la seg intervjue på nærradioen, lot han seg overtale. Til da var det bare kona som så vidt hadde hørt noen historier.

– Jeg orket ikke, sier han og legger til at han på fleip noen ganger sa at «det er jeg som ikke har skrevet bok», når det ble snakket om de mange bøkene som ble skrevet etter krigen.

Hva han synes om filmene og tv-seriene som skildrer krigen og konsentrasjonsleirene, vil han verken snakke om eller diskutere. Han er 92 år og kan tillate seg det. I mange år har han reist rundt på skoler og holdt foredrag om oppholdet i Stutthof. Det samme foredraget har han også holdt for tyske ungdommer – og prester.

– De spør om jeg hater tyskere nå. Jeg svarer at det gjør jeg ikke, sier han kort.

I dag kan han likevel humre lett av det han tenkte da han lå hjemme på rommet sitt og sakte, men sikkert fikk tilbake kreftene:

– Jeg var sikker på jeg kom hjem for å dø, men jeg tenkte det kunne være hyggelig å leve og!

Kommentarer til denne saken