Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg har opplevd absurde ting

Artikkelen er over 8 år gammel

Jon Harald Gjesdal skal ha et talkshow fra helvete.

I et lite og sirlig oppusset husmannshus på høyden øst for Sillongen bor Jon Harald Gjesdal (43) med sin kone.

Gjesdal tar plass i stolen med hvit skjorte og dandert skjerf. En kjekkas med kledelig grått i krøllene. Vennlig øyekontakt. Ingenting utenom det vanlige.

Men når han snakker åpnes dørene til en annen verden.

– Jeg har opplevd absurde ting, sier han med et skakt smil.

– Folk kommer vel til å tro jeg var stein hakke gal.

Gjesdal forsvant inn i den kristne ordenen De evangeliske Mariasøstrene tidlig på 90-tallet. Han kom fra det med livet. Så vidt.

Han kikker opp fra stolen.

– Lag en liste over alt som er viktig i livet ditt – så tar du det bort. Det er slik man kommer på psykiatrisk avdeling.

«Slik lot Jesus sin egen vilje underlegges Faderens vilje og med dette viser han oss hva lydighet er: Det er å legge si vilje så fullstendig under en annens som står over oss, at hans vilje blir vår.»

Sitat fra Mor Basileas bok, Jesu vei – vår vei

I begynnelsen av juni, på Gjøvik, blir det première på Jon Harald Gjesdals forestilling En munk i helvete – et talkshow om hvordan et liv i kloster nesten tok livet av ham. Gjesdal skal gå på scenen og utlevere intime detaljer om seg selv. Om psykiske problemer, selvmordstanker og onani. Om å leve under tyngden av en gud som ser alt.

– Det kommer ting som sjokkerer, såpass kan jeg si.

«Satan, som hater all menneskelig lykke, har i vår tid langt på veg nådd sitt mål. Menneskene drikker av giftbegeret han rekker dem. Det er fylt med sex og narkotika».

Sitat fra Mor Basileas bok Engler og demoner

Gjesdal smiler unnskyldende og forklarer at han vil spare historier til forestillingen. De historiene han forteller er ille nok.

– Gud ser alt, jeg trodde intenst på det, forklarer han,

– En av tingene jeg snakker om i showet er onanering. Det skulle skriftes og bekjennes hvis det skjedde. De tråkket på seksualiteten.

Gjesdal forteller med åpne øyne, uten å blunke, med sørgmodig alvor, kanskje. Det er som å se absurd teater.

– Jeg var i Israel en periode. Jeg bodde i en leilighet i Haifa. Jeg hadde kjempet imot i uker, men så falt jeg for fristelsen. Da gjaldt det å skrifte fort, ellers kom man til helvete. Jeg satte meg ned og skrev et brev til broder Kaleb. Det var 10–15 minutter å gå til postkassa. Så tenkte jeg, jeg kan jo vente med å poste brevet til i morgen, så kanskje jeg rekker en gang eller to til ...

Han rister på hodet.

– En annen gang ringte jeg til Tyskland for å fortelle at jeg hadde gjort det igjen.

– Hvorfor var det slik fokus på seksualitet?

– Seksualiteten er kanskje det mest personlige vi har. Det blir ekstra destruktivt i fanatiske bevegelser. Hvis noe er skambelagt er det lettere å få grep på deg.

Finske Marianne Jansson var i Mariasøstrene i 17 år, før hun brøt ut. Sammen med Riitta Lemmetyinen skrev hun en vitenskapelig avhandling og en bok om Mariasøstrene.

– Jeg advarer mot denne bevegelsen og håper unge jenter fra Norge ikke går inn der, sier Jansson.

Hun beskriver en autoritær organisasjon der søstrene må gi avkall på venner og familie, og være lydige mot lederne.

– Det er hjernevask eller manipulasjon, man får ikke ha kontakt med andre, og man får ikke kritisere ledelsen.

Da Marianne Jansson brøt med Mariasøstrene fikk hun beskjed om at hun og dem hun var i kontakt med kom til helvete.

Jon Harald vokste opp på Eina i Vestre Toten. Foreldrene drev leirstedet Skogstad for Normisjon – en evangelisk luthersk misjonsorganisasjon. Han omtaler oppveksten som en stort sett veldig positiv opplevelse, men av og til kom det innom noen predikanter som skremte vettet av ham.

Han var en gutt som ville bli best, var pliktoppfyllende, ville bli likt. Kanskje hadde han innerst inne lav selvfølelse.

På 70- og 80-tallet ble det gitt ut mange skrifter av Mariasøstrenes grunnlegger Mor Basilea på Luther forlag. Det var en Jesusvekkelse på denne tiden. Dette var Mariasøstrenes glanstid i Norge. Folk dro i busslaster på «retreat» til søstrenes hovedkvarter Darmstadt for å jobbe frivillig.

Jon Harald viser fram en bunke bøker.

– Jeg husker en barnebok av Mor Basilea. Det var fokus på ondskap.

Han stokker på bokbunken og viser titlene.

– Jeg klipte ut Satan fra boka, og det var jo det eneste riktige. Den gangen hadde jeg dømmekraft.

Mariasøstrene kom også på besøk til Eina.

Jon Haralds mor, Eva Gjesdal (69), forteller at mange så opp til Mariasøstrene.

– De framsto som kjærlige og omsorgsfulle. Det var nesten en ære å ha dem på Skogstad, men jeg husker vi reagerte på hemmelighetskremmeriet.

På begynnelsen av 90-tallet bodde Jon Harald i Askim. En kamerat dro ham videre inn i Mariasøstrenes verden, samtidig som han selv hadde religiøse kvaler.

– Jeg kjempet mot rytmer, sier han.

– I Askim dirigerte jeg to ungdomskor. Dette var på den tiden at Oslo Gospelkor begynte å bli populære. Jeg var plaget av tvil – tenk om denne musikken var djevelskap!

«Baklengs maskering i forbindelse med plateopptak er en farlig metode til å formidle hemmelige budskap som ofte har et satanisk eller blasfemisk innhold. Innenfor alle genrer fra soft pop til black metal kan en finne slike budskap ved å spille musikken baklengs. Her er bare noen få eksempler for å illustrere dette: (...) Bruce Springsteen: «Å Kristus, du er smuss og avskum».

Sitat fra Mor Basileas bok Rock – Hvorfra – Hvorhen?

Sommeren 1994 dro Jon Harald til søstrenes hovedkvarter i Tyskland for å bli.

– I begynnelsen var jeg fascinert av kjærligheten deres. Jeg ble bombardert med kjærlighet. Første gangen jeg besøkte dem i Norge slapp fem nonner og en munk alt de hadde i hendene. Hele dagen var for meg. Da mamma og pappa kom på besøk var det like ens.

Hverdagen i Darmstadt var arbeid og bønn. Nonner og munker lever enkelt. De får ingen lønn. Ingen lommepenger.

Jon Harald levde i endetiden. Mariasøstrene forventet at verden skulle gå under. Snart.

– Hver jul var den siste julen. Ett år ble traktoren gravd ned, fordi atomkrigen var nær forestående. Jeg ble aldri munk. Jeg jobbet knallhardt og søkte om å bli det. Svaret jeg fikk var at jeg ikke hadde nok kjærlighet til Jesus.

«Når vi hører om usigelige lidelser, f.eks. i koncentrationslejre, mener vi vel som oftest, at der ikke eksisterer noget frygteligere. Men den slags grufulde lejre, fangehuller eller fængsler her på jorden er dog kun en ganske svag skygge af Helvede, (...).»

Sitat fra Mor Basileas bok Hvad kommer efter døden?

Etter hvert begynte Jon Harald å stille spørsmål. Da kom truslene.

– Det var alltid trusler, forteller han.

– Hvis du bryter med oss kommer du til helvete. Søstrene viste oss videoer, med scener fra Dante, sjeler som går i gapet på demoner.

– Tror du helvete finnes?

– Jeg tror fortsatt på gud. Kirkens Bymisjon ligger meg nærmest i dag. Jeg tror gud vil at vi skal ha det godt.

– Men du svarte ikke på spørsmålet?

– Jeg tror helvete finnes på jorden. Jeg har vært der.

Foreldrene til Jon Harald så en gutt som forandret seg til det ugjenkjennelige. I Mariasøstrenes verden ble foreldrene fienden.

– Vi skjønte at noe var riv ruskende galt, sier moren.

Sammen med de finske avhopperne og flere andre jobbet hun i kulissene for å få Jon Harald hjem. Det ble truet med avisoppslag.

Kirkens SOS Oslo og Bymisjonssenteret i Tøyenkirken drev prosjektet Guds brente barn fra 2007 til 2010. Prosjektet undersøkte skadevirkninger av lukkede kristne samfunn. Jon Harald deltok i ett år.

Prosjektet fant noen fellestrekk ved undertrykkende kristne miljøer. Her er noen av dem: De ser seg selv som utvalgte, har et svart/hvitt virkelighetsbilde, kritikk er forbudt, individet forsvinner – du er bare verdt noe som medlem av gruppen, alt som er bra finnes innenfor, alt som er ondt finnes utenfor.

Jon Harald Gjesdal kom hjem til Eina i 2001, men opplevelsene sitter i ham ennå.

– Han var ikke ferdig da han kom ut, sier moren.

I 2001 ble Jon Harald innlagt på psykiatrisk sykehus. Han har vært innlagt på Modum bad to ganger. Der fikk han diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Årene etter Mariasøstrene har vært preget av angst og psykiske problemer. Han har vært tett ved å ta sitt eget liv. Nå skal livet hans brettes ut på scenen.

I den lille stua ved Sillongen kikker Jon Harald ut gjennom vinduet. Kona er på vei inn utgangsdøra med handleposer.

– Det er klart det blir tøft når mamma og pappa skal sitte i salen og høre om onanering.

Han forsøker å forklare.

– Hele livet mitt har handlet om prestasjoner – om å bli likt av alle. Jeg er ikke lenger så opptatt av at alle skal være fornøyd – slik blir jeg mer lykkelig.

Kommentarer til denne saken