Helt kanon i 30 år

smeller til: Parhestene Trond Nagell-Dahl og Leif Anders Wentzel tyr ikke til kinaputter når de skal markere at de har spilt sammen i 30 år.

smeller til: Parhestene Trond Nagell-Dahl og Leif Anders Wentzel tyr ikke til kinaputter når de skal markere at de har spilt sammen i 30 år.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Trond Nagell-Dahl og Leif Anders Wentzel fortsatt ikke lei hverandre.

DEL

Det er en slik sommerdag som lukter av råtten tang og deilig sol. En lukt man bare opplever på steder der saltvannet skvetter oppetter svabergene. Stemningsfulle, men grenseløst irriterende måkeskrik splintrer hensynsløst sommeridyllen i Stavern. I sin tid var Vestfold-perlen Norges minste by. Ja, så stas var Stavern at handlingen i Olsenbanden tar gull fra 1972 ble lagt der. Selv om softisen smelter raskere enn en sommerflørt, er solsteika foran Hotel Wassilioff en trivelig plass å være.

Turistene iført rosa piquetskjorter og leasede Porsche Panamera'er og BMW X5'er kveiler seg sakte og jålete forbi.

– Dekk har parkert hen a?

– Er det noen som veit å vi skar?

– Har noen sett Nagell'n?

– Hen fekk du kjøpt solkrem hen?

Få ting får liksomjapper ned på jorda som lyden av en gjeng totninger på tur.

Takket være slagerfans i Larvik er hele Sommerslager-gjengen i Stavern. To runder med fjorårets show skal de presentere for Larvik-publikummet. Kvelden før var det vel 400 i teltet, og journalisten i Østlandsposten var svært så fornøyd med innsatsen. I hvilepausen fram mot kveldens show har arrangøren bedt med hele gjengen ut på tur – i båt – på sjøen.

Skjærgårdsidyllen passer musikerne perfekt. Torsdag kveld går den ellevte utgaven av Sommerslagere av stabelen. Å varme opp med noen spillerunder i Larvik med innlagt hotellovernatting i Stavern er helt perfekt.

– Dette er en god oppladning til premieren på Gjøvik. Det har gitt oss en voldsom dytt, må Leif Anders Wentzel innrømme. Etter å ha tilbrakt et raust antall timer ute i åpen båt, har han og Trond Nagell-Dahl funnet seg en plass i skyggen. På bordet står mat og noe å skylle ned næringen med. I 30 år har parhestene fra Raufoss spilt sammen. Det blir noen måltider på restauranter, det.

I et stille hjørne på en av Staverns mange spisesteder er det ikke fritt for at bokstavene får usedvanlig stor skrift når den bibeltykke minneboka åpnes. Det er tross alt ikke lenge siden tanken om at en arrangør skulle smiske med en gild båttur i Skjærgården i beste fall var en fjern drøm.

– Første gangen jeg så Trond synge syntes jeg så synd på ham. Han satt med ryggen til publikum og sang Tenke sjæl og jeg tenkte: Dette er en fyr som virkelig ikke vil synge, sier Leif Anders Wentzel.

– Den første låta vi spilte sammen var Blue suede shoes, supplerer Trond Nagell-Dahl. Duoen forteller om dramagruppa på Raufoss videregående som var i beit for band. Trond og Leif Anders, sammen med blant andre Hallgrim Bratberg, fikk jobben.

– Men storhetstida kom da vi fikk førerkort. Vi spilte mye i Oslo, men det var ikke bedre stilt enn at vi gikk i underskudd hvis vi stoppet og kjøpte pølse på vegen hjem, forteller Leif Anders.

Det var på disse turene grunnlaget for samspillet ble til. Siden tidlig på nittitallet har de reist land og strand rundt, opptrådt på alt fra lumske lokaler som ved å kalle seg pianobarer klarte å holde seg noenlunde stuereine, til store eventjobber i inn- og utland for små og store fiffer. I ungdommen var de tett på hverandre. Tidvis særdeles tett.

– Det var en del krangling på nittitallet, må de to innrømme.

– Men tenk deg 'a! Vi kunne spille på Geilo en hel påske med show på dagtid, så var det afterski og så videre. Det blir tett da, forteller Leif Anders, før Trond avbryter tankerekka med en latterkule.

– Husker du Sunndalsøra? Da var vi uvenner da!

– Ja, overtar Leif Anders flirende, og fortsetter.

– Vi røk uklare på Sunndalsøra og sa ikke et ord til hverandre helt til vi kom hjem til Raufoss. Det hører med til historien at Trond hadde biler – men aldri direkte nye biler. Jeg slang døra igjen etter meg uten å si noe. Plutselig ringte det på døra hjemme, og der sto Trond. Han ville levere tilbake kassettene jeg hadde glemt i bilen. «Og forresten, registerreima røyk borti vegen her» sa'n mutt og pekte på bilen som hadde kveldet helt. Da klarte jeg ikke være sint lenger, så da lo vi godt begge to, smiler Wentzel.

Etter hvert som tida gikk, skjønte duoen at de rett og slett var ganske flinke til å synge og spille.

– Hotellene på Geilo kranglet om oss, forteller Nagell-Dahl. En dag var det en som til og med foreslo at de burde gi ut plate også.

– Vi slo det kjapt fra oss. Spille coverlåter på ei plate, liksom. Men så gjorde vi det, og ga ut Rediscovered i 1993. Det eneste som var dumt var at vi måtte skrive opp hvem som hadde skrevet de forskjellige låtene i coveret. Det viste seg nemlig det at det var utrolig mange som trodde Last resort med The Eagles var ei låt vi hadde skrevet sjøl, smiler Trond.

For tospannet har samarbeidet alltid vært hovedinntektskilden. De har aldri behøvd å ta en telefon – jobbene har kommet til dem. Nå kan de gå på scena sammen, spille ei låt og umiddelbart vite hvordan publikum er den kvelden og justere repertoaret deretter.

– Vi har lært og utviklet oss mye som personer også. Vi har fått større selvtillit, ja, kanskje spesielt du, Trond? Det er jo ingen hemmelighet at du ikke er verdens mest utadvendte person ..., begynner Leif Anders.

– Nei ..., svarer Trond.

– Det kan ofte være vanskelig å gjøre eventjobber der de ansatte får underholdning prakket på seg. Der er Leif Anders flink. En ting er å være god til å synge, noe annet er å være en god underholder i tillegg, sier Trond.

Duoen koser seg på scena med å be publikum be dem spille sanger de ikke kan. Verbale sleivspark, tullprat og erting hører med.

– Vi er ikke hårsåre, akkurat. Ja, jeg har vel ingen grunn til å være det heller, sier Leif Anders og retter på lua.

Til slutt får duoen i oppgave å beskrive hverandre med tre ord: Leif Anders om Trond: – Verdens beste pianist.

Trond om Leif Anders: – Verdens beste entertainer.

Et godt utgangspunkt når teppet går opp for årets Sommerslagere på Gjøvik gård førstkommende torsdag.

Tekst og foto: Frode Hermanrud

Artikkeltags