Både hundegården og uthuset bar preg av dårlig vedlikehold og renhold. Det var også dårlig sikring av hundene ved at eiendommen delvis manglet gjerde.

Det verste synet møtte retten i et lite uthus, hvor den tiltalte kvinnen hadde hatt fire hunder. Her var det fullt av hundemøkk og matrester på golvet. Møkka hadde ligget så lenge at det hadde blitt talle, et tykt lag av sammentrampet møkk, på golvet.

Dette synet sto i sterkt strid med den tiltalte kvinnens forklaring i retten dagen før, hvor hun hevdet at hun gjorde rent hos hundene hver morgen.

- Det retten fikk se bekrefter min påstand om at den ene myndighetsinstans etter den andre har sviktet i denne saken, men ingen har tort eller ønsket å gripe inn. Dette hundeholdet har vært krenkende overfor hundene og fungert slik at det har fått fram dyrenes dårligste egenskaper, sier Tor Erling Staff, bistandsadvokat for familien til den hundedrepte Johannes Åsheim, til Oppland Arbeiderblad.

Da retten kom til åstedet, befarte den først veien hvor sjuåringen ble funnet ved Skogtun forsamlingslokale. Stedet hvor liket lå var merket av på veien sammen med funnstedene for en blodflekk, en hårdott, guttens lue, vottene hans, en støvel og innhold fra skolesekken.

Deretter var det befaring av den tiltalte hundeeierens eiendom, som lå like inntil veien. Tiltalte, som bare har vært ved grinda til eiendommen én gang etter tragedien for halvannet år siden, klarte ikke å være med på denne delen av åstedsbefaringen. Straks hun var kommet innenfor grinda brast hun i gråt. Hun klamret seg til armen til forsvareren, som fulgte henne ut på veien, hvor hun ble tatt hånd om til befaringen var over.

Tingretten fikk flere gruvekkende vitnebeskrivelser onsdag av hva som skjedde da løshunder tok Johannes Åsheim av dage. Politibetjent Ola Kolbjørnshus ved Nordre Land lensmannskontor fortalte om en schäferlignende løshund som to ganger gjorde utfall mot liket som lå i veien.

- Tiltalte kalte til seg hunden, satte på den en sele og bandt den til en jekkestropp som var festet til en jernpåle på gardsplassen. Hun hadde ingen vansker med å få hunden til å adlyde, sa Kolbjørnshus.

Dette var «hund nummer 25», som var mest aggressiv ved angrepet på Johannes Åsheim og som tiltalte i partsforklaringen benektet var hennes hund.

- Jeg kan ikke forstå at dette ikke var hennes hund, sa politibetjenten. Da han var kommet til åstedet, så han tiltalte sette opp en stige mot et armeringsjern i hundegården. Han første tanke var at hun gjorde det for å hindre hunder i å komme ut av hundegården.

Den bundne hunden fikk etter hvert bitt av jekkestroppen den var bundet med og kom løpende mot liket av smågutten, men ble skremt unna. Politiet bestemte å skyte hunden og traff med ett av to skudd, men den forsvant. Litt senere kom den på nytt løpende mot liket. Også nå ble den jaget. Hunden, som nå hadde blod i munnen, ble litt etter avlivet med hagle av en oppsitter i samarbeid med politiet.

Tiltalte var nå for lengst fraktet vekk fra stedet av politiet. Hun var hele tida uforstående til at hennes hunder skulle ha tatt livet av vesle Johannes.

Det første vitnet til den grusomme hendelsen var en gardbruker med traktor, som skulle frese snø.

Da gardbrukeren igjen kom til stedet, hørte han at hundeeieren var kommet hjem. Han fortalte i retten at han hørte hammerslag fra eiendommen.

Seks andre personer fra bygda avga vitneforklaring onsdag. De kunne fortelle at løshunder fra tiltalte stadig hadde streifet rundt i området og var til sjenanse og skapte frykt. Mange opplevde også at hundene forsynte seg av spiselige ting, som fuglemat og hundemat som var lagret ute.

Tingretten har torsdag pause i forhandlingene og fortsetter med flere vitneavhør i morgen.