En av de første dagene døde et barn i armene hans

ET SLAGS EVENTYR: ? Det er spesielt å se hvilket pågangsmot som trer fram hos en en befolkning som er rammet av katastrofe, sier anestesisykepleier Ola Øydgard.FOTO: PRIVAT

ET SLAGS EVENTYR: ? Det er spesielt å se hvilket pågangsmot som trer fram hos en en befolkning som er rammet av katastrofe, sier anestesisykepleier Ola Øydgard.FOTO: PRIVAT Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Det er regntid, rundt 30 grader og svært fuktig. Seks timers kjøring øst for Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, får Ola Øydgard fra Hunndalen hjelp til å kle på seg «månelandingsdrakten». Den er hans beskyttelse når han går inn til de smittede.

Etter en uke ved ebolasykehuset til Røde Kors i Kenema, landets tredje største by, er inntrykkene allerede mange, og sterke. På godt og på vondt. En av de første dagene ved ebolasykehuset tok han imot en tre år gammel syk gutt. Barnet døde i armene til Øydgard en halv time senere. Ebolaviruset er nådeløst.

Utmattende

– Det er klart man blir preget. Det gjelder å være profesjonell. Samtidig er vi vitne til mennesker som overlever. Det er store øyeblikk. Her om dagen skrev vi ut en ti år gammel jente som ble erklært frisk. Da kom gledestårene, sier Øydgard.

Anestesisykepleieren har fått åtte ukers fri fra jobben ved Gjøvik sykehus. Fem av dem vil han stå i Røde Kors' tjeneste i Sierra Leone. Så får han tre uker hjemme til å hente seg inn igjen før han igjen starter sin normale arbeidshverdag. De tre ukene vil komme godt med.

– Det ligger i kortene at oppholdet blir en påkjenning både fysisk og mentalt. Å jobbe i de tette draktene er i seg selv utmattende. Der inne blir det 50 grader. På en time svetter du ut to liter væske, sier sykepleieren.

Han har to eller tre slike timesøkter i løpet av sin vakt. Og han er på jobb hver dag disse fem ukene. Sover gjør han på en nedlagt misjonsstasjon en halvtime unna sykehuset.

– Vår oppgave som sykepleiere er å gi enkel behandling. Det finnes ingen helbredende kur mot ebolaviruset. Det vi etterstreber er å støtte kroppen så godt som mulig i håp om at den selv greier å bekjempe sykdommen. Ernæring og væskebalanse er blant annet viktig å understøtte, sier Øydgard

Et dramatisk eventyr

Han legger til at de fleste får smertebehandling.

– Mange dør. Men vi kan dempe lidelsene de går gjennom, sier han.

Sykdommen utvikler seg ofte raskt. Mellom 50 og 90 prosent av de smittede mister livet.

– Det er årsaken til at vi blir så glade når vi kan skrive ut pasienter. Samtidig gjør det sterkt inntrykk når vi av og til vet at store deler av slekta til den friskmeldte er utradert av sykdommen.

– Hvorfor dro du?

– Mange har spurt. Mitt svar er delt. Halvparten er et intenst ønske om å hjelpe. Den andre halvparten handler nok om eventyrlyst, sier sykepleieren som også gjorde tjeneste i Haiti etter jordskjelvet i 2010.

– Du kunne vel valgt et eventyr som ikke er riktig så dramatisk?

– Jo, men det er noe med kombinasjonen som lokker. Her kan vi være med og gjøre en forskjell. Noe av opplevelsen er også å være vitne til hvilket imponerende pågangsmot som oppstår hos befolkningen som er rammet. Det samme så jeg på Haiti.

Kun en liten brikke

Øydgard presiserer at han bare er en liten brikke i innsatsen mot ebolasykdommen. Han er full av beundring for de lokale helsearbeiderne, som også er rekruttert av Røde Kors.

– Vi er et tjuetalls utenlandske ved dette sykehuset, som forlater stedet når jobben er gjort etter fem uker. De lokale utgjør grunnstammen og står i denne situasjonen hele tiden. Selv om de kanskje har mistet store deler av egen familie, viser de et utrolig humør og pågangsmot, sier Øydgard.

Ebolasykehuset i Kenema er bygget for 60 pasienter. Mangel på helsepersonell gjør imidlertid at de kun kan ta imot 30.

Sykehusområdet er inndelt i soner, beroende på smittefare. Overalt er det svært strenge hygieniske prosedyrer. Øydgard går i lukten av klor, som hele tiden brukes til desinfisering.

Ikke redd

– Du er ikke redd for smitten?

– Vi vasker hendene i klor omtrent hundre ganger daglig. Alt blir desinfisert når vi oppholder oss i «high risk»-området.

– Men hva sier folk når du kommer hjem? Er de skeptiske til å være sammen med deg?

– Det finnes nok uvitenhet og fordommer der ute. Men jeg forholder meg til de strenge faglige prosedyrene, ikke hva folk skulle mene.

Ola Øydgard er gift med Anita og har tre voksne barn. Han sier han er takknemlig overfor både familie og arbeidsgiver ved Gjøvik sykehus for anledningen til å reise til Sierra Leone.

– Blir man hektet på slike «katastrofeeventyr»?

– Det er givende og spennende. Jeg skal ikke si at jeg ikke kommer til å reise ut igjen, men her og nå har jeg nok med denne oppgaven.

Fakta om ebola i Norge

  • Det har aldri vært registrert ebolasmitte hos reisende til eller fra Norge
  • Helsemyndighetene anser faren for smitte til Norge som svært liten.
  • Dersom et ebolatilfelle blir påvist i Norge hos en som har oppholdt seg i et utbruddsområde, vil personen bli raskt fulgt opp og isolert.
  • Med smittevernet og de hygieniske forholdene i Norge vil ikke viruset spre seg på samme måte som i Vest-Afrika.
  • For å bli smittet må man være i direkte kontakt med kroppsvæsken til en syk pasient og få denne kroppsvæsken inn i egen kropp.
  • Viruset er ikke så smittsomt som for eksempel influensaviruset som smitter via luft.
  • Det er ikke grunnlag for å fraråde å ta imot gjester eller andre personer fra områder med utbrudd.
  • Det er heller ikke grunn til å teste eller isolere personer som kommer fra disse områdene, så lenge de ikke har vært i kontakt med en som er ebolasyk.
    (Kilde: Folkehelseinstituttet)

(©NTB)

Artikkeltags