Danser med døden

Markedsføre døden: ? Vi har en jobb å gjøre med å markedsføre døden og hjelpe folk til å få et mer ærlig forhold til døden, sa Per Fugelli, til en fullsatt sal med helsepersonell på Høgskolen i Gjøvik mandag.

Markedsføre døden: ? Vi har en jobb å gjøre med å markedsføre døden og hjelpe folk til å få et mer ærlig forhold til døden, sa Per Fugelli, til en fullsatt sal med helsepersonell på Høgskolen i Gjøvik mandag. Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Etter å ha møtt 37 forskjellige leger i sitt første år som kreftsyk, fant debattanten og folkeopplyseren Per Fugelli nok en gang grunn til å heve sin kritiske røst.

DEL

I går talte professoren i samfunnsmedisin til et svært lydhørt publikum ved Høgskolen i Gjøvik, i anledning fagdag i lindrende omsorg. De 260 tilhørerne kom fra Haugtun utviklingssenter for sykehjem i Oppland, Høgskolen i Gjøvik, Gjøvik kommune og Sykehuset Innlandet Gjøvik. Temaet for Fugellis foredrag var det samme som tittelen på boka han ga ut i 2010, «Døden, skal vi danse?» Skjønt denne gangen var spørsmålstegnet fjernet.

Doktor på tvers

Foredragsholderen har nemlig alvorlig kreft med spredning, og regner med at han ikke har så lenge igjen å leve. Likevel jobber han fullt, og synes livet er rikt på mening. Ikke minst opplever han det meningsfullt å holde foredrag for folk i helsetjenesten, som på Gjøvik i går. Professoren, som alltid går kledd i kritthvit skjorte med tversover, har alltid vært en doktor på tvers. Han bruker ord og uttrykk om døden, som kan få noen hver til å sette kaffen i halsen. Med den største selvfølge snakker han om å «markedsføre døden» og drive «dødsopplysning».

Men provokatøren fra Institutt for helse og samfunn gjør det ikke bare for å være bråkjekk, han har virkelig et ønske om å by døden opp til dans, for å se om den kan berike livet. Og selv om døden er svært så innpåsliten for hans egen del, mener han virkelig at samfunnet er tjent på å få et mer ærlig syn på døden.

– For 30–40 år siden skulle aldri ordet kreft nevnes for pasienter og pårørende. Nå er det heldigvis ikke slik lenger. Nå brukes ordet kreft åpent og ærlig. Kan vi få til en liknende utvikling med ordet død? spør Fugelli.

Bærer på en sorg

Etter tre år i sykerollen, har professor Per Fugelli gjort seg mange tanker om omsorgen for alvorlig syke og døende. Selv virket han forbausende frisk der han sto og talte i nærmere tre timer, bare avbrutt av to korte pauser. Men han regner med at han kommer til å dø av kreften om ikke så lenge.

– Hvordan har du det nå? spør vi når vi får ham på tomannshånd etter foredraget.

– Jeg sier som i Gabriellas sång: «Jag vil känna att jag lever, all den tid jag har». Vi har lett for å dele befolkningen inn i to. Der er de friske, HURRA, og der er de syke. Men slik er det jo ikke! Det er veldig mange av oss som lever midt i livet med en skummel sykdom. Vi kan ha det bra og gjøre nytte for oss. Samtidig bærer vi på en stor sorg fordi vi vet at vi skal dø om ikke lenge. Det verste er å skulle forlate livet så lenge man er glad i det. Du gruer deg til smertene, samtidig som du vet at det finnes mye hjelp for det. Det er også lett å anklage seg selv for at du påfører dem du er glad i mye sorg og tristhet, svarer Fugelli.

Blir lyttet til

– Hvordan kan helsevesenet skape trygghet for de alvorlige syke? Det er i alle fall ikke ved å utsette dem for 37 enkeltleger i løpet av ett år, fastslår han.

Som kreftpasient har han selv hatt en veldig god følelse av å være i kyndige hender. Likevel roper han bare to ganger hipp hurra for helsetjenesten og ikke tre. Det manglende hipp hurraet skyldes ikke minst enkeltlegesystemet og mangelen på kontinuitet.

– Alle alvorlige syke burde hatt en «fastlege» eller en annen koordinator, som «kan» deg som pasient og har oversikt over sykehistorien din, hevder han.

Artikkeltags