Terningkast 6: STEEN STEENSEN: Beboerne

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

En dokumentar om livet på Lille Tøyen sykehjem Fotografier av Agnete Brun Spartacus

DEL

Steen Steensen forteller hvordan denne boka, dokumentaren om livet på Lille Tøyen sykehjem i Oslo, ble til. Kona hans jobbet på Ladegården sykehjem i Bergen. Hun skulle følge en mannlig pasient på do."Da strakk han seg etter brystene mine og spurte om han kunne få se meg naken."

Journalisten Steen Steensen slo seg ikke til ro med svaret om at denne eldre karen var syk og hadde krav på stell. Han begynte også å tenke på at vi vet svært lite om hva som skjer innenfor veggene på sykehjem, disse husene som gjerne ligger litt avsides, godt til side for der en ferdes. Hvem er de, de som bor der? Hvordan forholder pleierne seg til dem?

I åtte måneder var Steen Steensen (født 1961) på Lille Tøyen sykehjem, to-tre ganger i uka, tre til seks timer hver gang, som journalist, men hadde samme skjorte som pleierne. Pårørende og pasientene ble informert og prosjektet godkjent, noen navn anonymisert eller beboerne ble gitt fiktive navn.

Innenfor veggene i et sykehjem må vi innordne oss et system. Vi kan distansere oss så mye vi vil, en gang er det kanskje vår tur. Selv om de fleste vil dø med "skoa på", er det stor sannsynlighet for at sykdom innhenter oss i og med at vi nå oppnår høy levealder. "Hver tredje nordmann dør i en seng på et sykehjem & Om lag 40 000 nordmenn venter på denne døden. 42 forsvinner kanskje i dag, muligens 48 i morgen. De lukker øynene og slutter å leve i en elektrisk seng i et lite rom med dørnummer og linoleumsgulv. Hvem er de egentlig? " spør Steen Steensen.

På en svært tillitvekkende måte med mye empati beskriver han beboerne som enkeltindivider med totalt forskjellige behov. Pleierne prøver så langt det er mulig å etterkomme deres ønsker. Derfor er denne boka så viktig. Dokumentaren gir ingen løsninger, det skal den heller ikke, men det han viser oss, burde gjøre oss urolige, få oss til å tenke konstruktivt på hvordan vi kan forbedre forholdene.

Enkelte av Steen Steensens formuleringer står som påler i beretningen og etterlater varige og såre rifter i vår velstandstenking. "De gamle trekker seg tilbake av egen, fri vilje, de skjønner at deres tid er forbi, samfunnet beveger seg hastig videre uten at de er med...

Vi har til og med utviklet en teori for å forsvare dette, - Tilbaketrekkingsteorien (1961). "Vi, de unge, lever livet som om vi ikke vet at dette skal komme, og vi tenker på disse gamle, de som lever i den siste alderen, som om de er fremmede, atskilt fra oss selv. Som om de aldri har vært der vi er...

Varsomt, med få steg ad gangen kommer Steen Steensen inn i beboernes forhistorie, som kan være som et eventyr med reiser og opplevelser de snaut nok selv husker.

Han drar fram historien til Grand Hotels meget ansvarsbevisste dørvakt, han beskriver uteliggerdama som kryper sammen på bordet eller mellom møblene. Det må hun få lov til. Hun sitter som hun ligger i en grønn eng.

Denne boka er ingen anklage verken mot pårørendes korte besøk eller pleiepersonalets travelhet. Steensen forteller oss hvordan timene, dagene, ukene går på sykehjemmet, med få legebesøk, pleiernes uendelige tålmodighet når noen av beboerne motsetter seg rutinene, prøvelsene for pårørende før de får plass for sine eldre, innestengtheten mange føler, lengslene ut.

Fotografiene i boka følger teksten på inderlig vis. De fleste av oss har vel et iboende ønske om å bli sett. Ser vi våre eldre? Kanskje får du selv, kjære leser, din daglige spasertur i gangene i et sykehjem og leter etter et nummer du ikke husker inn til et rom de sier er ditt og der folk ikke engang tar av seg uteskoene når de kommer på sparsomme besøk.

Artikkeltags