Terningkast 6: YASMINA KADRA: Svalene i Kabul

svalene i Kabul

svalene i Kabul

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Gyldendal forlag Oversatt av Ellen Huse Foucher

DEL

Da Taliban satt ved makten i Afghanistan, fikk ikke kvinner jobbe. De fikk ikke gå på skole. De fikk ikke vise seg utendørs uten å ha på seg burka, disse draktene med gitter foran ansiktet. De ble usynlige skygger som bare eksisterte, og som kanskje hadde et slags liv innenfor husets fire vegger. Hvis mannen var snill nok.

Det er en kort og enkel historie algerieren Kadra forteller her, men det den mangler i lengde og i dybde tar forfatteren igjen i intensitet og dramatikk. Handlingen kretser rundt fire personer noen hete dager i Kabul i 2002. Atiq er fangevokter i fengselet, men bryr seg ikke om fangene som kommer og går, om det så er kvinner som skal steines eller skytes.

Hans kone Mussarat ligger for døden, men Atiq greier ikke vise medfølelse. I stedet er han rasende på alt og alle og farer hvileløst rundt i Kabuls gater på jakt etter et svar på den håpløsheten han og mange rundt ham opplever.

Og så er det Mohsen og Zunaira som har mistet alt. De var velstående og velutdannete - nå er huset bombet, de har blitt fratatt jobbene sine og er lutfattige. Mohsen vandrer også rundt i gatene, hans nydelige kone Zunaira viser seg aldri utendørs. Hun orker ikke fornedrelsen og slagene fra Taliban-soldatene, som herser med absolutt alle.

Svalene i Kabul er rystende og sørgmodig på en og samme gang. Den er et spark i mellomgulvet og får en til å fortvile. Samtidig er den skrevet i et poetisk språk med nydelige billedlige beskrivelser, som selv om de får leseren til å se for seg en tilværelse så uutholdelig tung at det nesten ikke er til å orke, så er leseopplevelsen stor.

Les Svalene i Kabul, om ikke annet så for å få et lite håp om at situasjonen i Afghanistan i dag er bare litt bedre enn den var da Taliban hersket i gatene. Men det er vel tvilsomt.

Artikkeltags