Dette er Lindells åttende bok om den smarte, smårufsete og humørsyke kriminaletterforskeren Cato Isaksen. Opptakten denne gangen er et plutselig flashback på konditoriet Pascal. Kari Helene Bieler ser melisskya fyke rundt i rommet da en av hennes daglige delikatesser faller ned på gulvet, og med ett husker hun sannheten rundt dødsfallet til lillebroren for 16 år siden. Den hvite støvskya setter puslespillbitene i livet hennes på plass.

På bakgrunn av denne hendelsen kontakter hun en tidligere venn av faren, Kripos-sjef Martin Egge. Han har hatt Kari Helene i tankene helt siden krybbedødsfallet til Lillegustav Bieler. Rett før Kari Helene og Kripos-sjefen skal møtes, blir Egge påkjørt. Han dør senere på sykehuset, men patologen finner etter hvert ut at han ikke døde som følge av påkjørselen. Tidlig i etterforskningen oppdages det også at mappa etter dødsfallet for 16 år siden er borte.

Med denne opptakten tar Lindell oss inn i et virvar og mangfold av til slutt sammenfallende hendelser. Det blir flere mord, hvitvasking, narkohandel og mystiske utlendinger, og når leseren tror at løsningen ligger rett rundt neste sving, vender Lindell fokus slik at nye veier og avstikkere kommer til syne.

Marian Dahle har en framtredende rolle også i Sukkerdøden. Som en kan huske fra Mørkemannen har Dahle et nært forhold til Martin Egge, og dette ønsker hun skal forbli hennes egen hemmelighet. Den unge ambisiøse etterforskeren er ikke altfor opptatt av de normale konvensjonene og retningslinjene ved etterforskningsarbeidet. Vi følger hennes uortodokse og personlig begrunnede metoder samtidig som Cato Isaksen holder på med sin trauste tilnærming til saken. Marian Dahles karaktertrekk kan for øvrig lett sammenliknes med svenske Lisbeth Salander. Hun framstår som både sårbar og knallhard på samme tid og med en brokete fortid hun ikke vil dele med andre.

Lindell setter en ny standard for seg selv, og det er flott å følge karakterenes indre liv. Det at hun skildrer hverdagsmennesker med slik stor innsikt og mulighet for gjenkjennelse hos leserne, er et pluss. Det blir imidlertid noen ganger litt vel detaljert om interiør, vær og andre uvesentligheter. Dessuten burde hun kanskje funnet på et annet navn enn justisminister Knut Storedrange? Avslutningen er også litt for langdryg etter mitt syn. Alt i alt en bra krim i høstmørket, men med litt for mange uvesentlige og oppkonstruerte detaljer samt en avslutningsdel som dessverre oppleves som litt kjedelig.