Terningkast 4: Trond Kirkvaag- Kom ikke nærmere. Far og jeg

Bokomslag

Bokomslag

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

NRK Aktivum AS

DEL

En selvbiografi? En oppvekstskildring? Et familieoppgjør? Trond Kirkvaags bok Kom ikke nærmere med undertittelen Far og jeg er ikke lett å kategorisere. Men en ting kan man enes om. Komikeren, slapstickskuespilleren og den gudbenådede imitatoren har skrevet en dypt alvorlig, og til tider sterkt gripende bok. Humoristen har latt humoren hvile i denne såre skildringen fra en oppvekst i Oslo på femtitallet preget av angst og strevet med å leve opp til de høye forventningene til en elsket, men dominerende og humørsyk far.

Det er bare fire år siden faren, Rolf Kirkvaag døde, og de aller fleste voksne har ennå et forhold til denne mediebegavelsen. Han ble vår aller første og største mediekjendis da han på femtitallet brøt med den stive folke-opplysningsjournalistikken i NRK og innførte en uhøytidelig, folkelig og kontaktskapende stil. I dag kan man knapt nok forstå denne enorme populariteten. I 1955, da det var på sitt høyeste, stoppet drosjene kjøringen, legevakten sto stille og selv kongens 50-års jubileum som regent ble overkjørt av Kirkvaags Det spørs. Hva det kostet på hjemmebane, får vi et innblikk av i sønnens skildring. Familien med mor, tvillinger på åtte og lillebror på seks var farens stolte trofe, og med til å bygge opp under Kirkvaag-feberen.

Det å holde fasaden var et ikke utypisk femtitallsfenomen. Man oppførte seg pent og gikk pent kledd med hatter, frakker og kåper. Det som skjedde innen husets fire vegger var et indre anliggende vernet av privatlivets fred. Nå har jo Tronds bror, Rolf jr. sagt at faren ikke var verre enn fedre flest på den tiden. Og det kan godt være sant. Men gjennom øynene til en skremt, liten gutt opplever vi angsten for de uforutsigbare raseriutbruddene og det patetiske strevet for å holde faren i jevnt, godt humør.

Men like mye som en nærgående skildring av en folkehelt på hjemmebane, er boka en presis og gjenkjennende skildring av en oppvekst på femtitallet der spiren ble lagt til autoritetsopprøret som skulle komme noen år senere. Imitatoren og komikeren skinner igjennom i disse beskrivelsene av skoleforestillinger, lærerpersonligheter, kompiser på gata, NRK-teknikere, vaktmestere, kolonihagevoktere og speiderledere. Alt er detaljert, karakteriserende og bildeskapende, og har ganske sikkert tjent som underlag for de mange rolleskikkelser Trond Kirkvaag har vunnet heder og ære med.

Likevel, det er først og fremst en trist og illusjonsløs bok om et vanskelig far-sønn forhold. – Vi greide det ikke, far og jeg. Jeg hadde tapt, vi hadde tapt. Far var borte for alltid, skriver Trond Kirkvaag i epilogen om et møte noen måneder før faren døde.

Det er sterkt, og man kan undre seg over motivet for å skrive en såpass nærgående familieskildring. Sjangermessig faller den mellom alle stoler, men som tidsdokument står den sterkt. Boka pirrer likevel først og fremst på grunn av muligheten til å kikke bak kulissene i den tidens mest kjente familie. Men det vi får se, er nøye anrettet og valgt ut. Vi blir presentert brokker og bruddstykker. Moren og broren er knapt nok med, og det mangler mye på å gå bak hendelsene og finne sammenhenger, meninger og årsaker. Slik sett er Trond Kirkvaags bok blitt en ufullstendig historie.

Men som et ærlig personlig dokument står boka sterkt. Dette viser komikerens og klovnens andre ansikt, han som gråter bak den glade masken og som henter sin humor fra tragedien og sorgen

Artikkeltags