Terningkast 4: TORE RENBERG: Charlotte Isabel Hansen

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Forlaget oktober

DEL

Kalenderen viser 6. september 1997. Dianas død har rystet mennesker verden over, og 6. september vises begravelsen på tv. Hovedpersonen Jarle Klepp har glemt begravelsen. Han har viktigere ting å tenke på. Kort tid tidligere fikk han vite at han har ei datter, ei nesten sju år gammel datter ved navn Charlotte Isabel Hansen. 6. september lander hun på flyplassen i Bergen for å besøke pappaen sin – Jarle Klepp.

Tore Renbergs tredje bok om Jarle Klepp er god, men holder ikke tritt med Mannen som elsket Yngve eller Kompani Orheim. Renberg går ingen omveier når leseren får vite om sjokket om at et sted på Østlandet finnes et avkom av Jarle Klepp, men omveiene kommer senere. Tidvis skriver Renberg så tungt at tråden i historien blir borte. Først tenker man at språket kler hovedpersonen, men det er før det blir kjedelig. Litteraturstudenten Jarle Klepp som er mest opptatt av Proust, Derrida og Balzac, har større ambisjoner enn å bli holdt tilbake av en datter.

Intrigene er mange. Jarle Klepp sliter fortsatt med indre splittelse og en kamp om å finne seg selv og andre. Datteren ble unnfanget på en fest etter katastrofekonserten til Mathias Rust band fra den første romanen om Jarle Klepp.

I Mannen som elsket Yngve var referansene i handlingen til Berlinmurens fall og industrirockere. I Charlotte Isabel Hansen er det store litterære helter og prinsesse Diana. Referansene er ikke det eneste som er annerledes. Språket er utviklet til å kle personen Jarle Klepp er blitt. Klepp er ambisiøs, pretensiøs og menger seg med den litterære eliten i universitetsmiljøet i Bergen. Nå er det lengre setninger, noe mer innfløkte tankerekker og større ord.

Klepp har vokst opp til en ung voksen, men det butter imot når tankerekkene begynner å gå ut i det som virker som det uendelige. Det blir rett og slett for mye tekst, og de slående kommentarene, de gode og nytenkende tankene er svunnet hen.

Det hardtslående vi husker fra både Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim kommer bare fram en gang iblant. Dette er det mest egosentriske leserne hittil har sett av Jarle Klepp, likevel får man inntrykk av at han er mer som et bløtkokt egg.

Jarle Klepp er ikke lenger et friskt pust, men tidvis er Renbergs siste roman en fryd å lese, andre sekvenser er pinlig enkle. Handlingen er forutsigbar. Etter de første kapitlene er det lett å forstå hvilken retning det bærer. Romanen er definitivt god underholdning, selv om de store overraskelsene uteblir.

Artikkeltags