Terningkast 5: TORE ELIAS HOEL: To gutar til Paris

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Ungdomsroman Det Norske Samlaget

DEL

15-åringen Albert skal prøves i fransk muntlig. Det er siste eksamensdag i ungdomsskolen og. Det går rykter om at de kommer opp i noe som er mye brukt i det franske språk, nemlig konjunktiv. Konjunktiv uttrykker noe tenkelig, uvirkelig eller ønskelig, til forskjell fra indikativ, det virkelige.

På behendig vis knytter forfatteren Tore Elias Hoel det ønskelige inn i Alberts tankeverden. Han lever alene med moren etter skilsmisse og savner faren sin over all måte. Hvordan er faren? Ligner han på ham? Selv er han liten og tynn, full av mindreverdighetskomplekser. Verst er at han havner i en anstrengt mobbesituasjon der noen i klassen hans stiller ubehagelige spørsmål om faren. For å slippe unna sier han at faren har maleriutstilling i Paris. De andre blir overrasket og ber ham finne faren, ellers. Harde ord faller.

Albert arbeider seg ut av dette vanskelige ved rett og slett å bestille flybilletter for seg og bestevennen, den eneste. Til Paris for å lete opp faren.

Dette er ingen lettbeint guttetur til Paris med innlagte freske fraspark under påskudd av å finne en bortløpt pappa. Heller ikke er det en kunstnerroman i egentlig forstand, men den har klasse. Den fører guttene inn i metropolen Paris, den viktigste kunstbyen i verden, og hele tiden lever Albert i konjunktivens ønsketilstand. Han forestiller seg hvordan faren vil møte ham med åpne armer, spandere middag, vise ham og vennen bildene sine.

Først blir de robbet for alle euro, dernest går de gatelangs på leting, men havner i et galleri der en særdeles flott jente hjelper dem på alle måter.

Fremdeles er Albert i villrede, hvor er faren? Han kommer til en slags erkjennelse om at det han savner mest, er alle mannfolkgreiene, andre filmer, andre vitser, mer sport, noen å bryne seg på. Moren har vært unnvikende, hun har det med å glatte over, gi et slags svar og smile. Albert lever overbeskyttet og mangler utfordringer. Plutselig her i Paris, i et galleri, skjer det forunderligste. Det er så vi nesten ikke tror det vi leser, men det er som når sommerfuglen kommer ut av puppestadiet og blafrer av gårde på egne, vakre vinger.

Blant Tore Elias Hoels varemerker som forfatter er det raske handlingsforløp og akkurat her i galleriet drar han det raske inn i det helt ekstreme. La gå, for under det hele ligger et politisk ukorrekt tema og syder. Han skildrer den lengselen skilsmissebarn og barn som lever med alenemødre trolig har, men som ikke nevnes, for ikke å såre noen. Alle slags økonomiske støtteordninger trer i kraft, men lengselen etter noen å identifisere seg med, stikkes ofte under stol. Her skildres det i en utfordrende parisisk ramme. Og faren? Kanskje var han å finne i bildene han hadde laget. Der fant Albert seg selv, men som sommerfuglen må ta seg fram alene der den forsvinner ut i verden, slik må også en ung mann ta ansvar. "Å gjera livet verdt noko måtte han greie sjølv. Det var nettopp dèt menn måtte, det. Adieu, goodbye og ha det til draumen om fatter`n. Han kunne ha vinka opp mot himmelen, men det ville vere for barnsleg, så han lèt det vere", skriver Tore Elias Hoel.

Artikkeltags