Terningkast 4: SVANHILD NAPSTAD- Som gardslampa heme på Biri

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

- et portrett av misjonær Petra Sveum (Eget forlag)

DEL

Petra Sveum fra Biri var nærmere 40 år da hun reiste ut som misjonær til Kongo for Pinsevennenes Ytremisjon. Men i en alder av 84 år driver hun fortsatt sin egen Petra-misjon.

Svanhild Napstad har gitt oss et levende portrett av den legendarisk misjonæren fra Biri, som i fjor ble utnevnt til Ridder av første klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden – som den første i Oppland.

Leseren får et interessant tidsbilde fra oppveksten på Biri og modningen av misjonærkallet. Boka innledes med en fargerik fortelling om fattigjenta, som vokste opp på Sveum bruk på Klomsteinsroa på Biri. Moren måtte få hjelp fra fattigkassa da hun ble enke med fire små barn. Siden fikk Petra friplass til å gå på Viken kristelige ungdomsskole, og rentefritt lån av en bedriftseier på Biri til å ta lærerskolen i Oslo.

– En blir ikke fattigere av å gi, pleide Petras mor og si og sendte barna etter tur bort til gamle Hanna som hadde veldig lite å klare seg med. Omsorgen for fattige har fulgt henne siden. Boken om Petra Sveum gir oss nærbilder fra misjonærlivets sorger og gleder. Forfatteren har lagt vekt på å gjengi mest mulig av hennes egne ord, og første delen er da også skrevet på sjarmerende Biri-dialekt. Det kunne hun gjerne ha fortsatt med! Petra har en jordnær og fascinerende fortellerstil, som berikes av dialekten!

Selv om Petra ble pensjonist 67 år gammel, har hun fortsatt i tjenesten og vært i Kongo fem perioder etter dette, senest i 2004. Da havnet hun midt i skuddlinjen for krigshandlinger, og måtte nok en gang evakueres ut av landet. I en alder av 84 år håper hun fortsatt å få reise ut igjen.

De siste årene har hun bodd i et lite rødt hus på Lensbygda på Østre Toten, og derfra driver hun sin egen Petra-misjon, basert på egen minstepensjonen og gaver fra enkeltpersoner og foreninger. I boka forteller hun om mange kongolesere som har hatt nytte av pengene fra glade givere i Oppland og resten av landet.

Sterkt er det også å lese om skolestriden på Biri i 1968, da Petra var på hjemmeopphold og søkte jobb som vikarlærer i kristendom på Skrinnhagen skole. Hun ble avvist av skolestyret fordi hun var pinsevenn. Denne hendelsen førte i ettertid til at loven ble forandret, så det ikke lenger var krav om å tilhøre statskirken for å være kristendomslærer.

At misjonærer ikke alltid er saktmodige engler, men kan ha et veldig sterkt temperament, vil kanskje overraske noen. Men Petra er ærlig om den saken og skammer seg ikke over sitt gemytt. Je er itte sinna i utrengsmål, trur je, sier hun.

Hun kaller seg melankoliker og stemningsleiet er ofte lavt, forteller forfatteren. Men når hun opplever at det er bruk for henne, da er gleden helt på topp! Kanskje er følelsen av tilkortkommenhet en del av drivkraften som gjør at Petra ikke sparer seg, men fortsatt ønsker at Gud skal bruke henne maksimalt, undrer Svanhild Napstad.

Det er en blitt en enkel bok, med interessant bildestoff fra Norge og Afrika. En av svakhetene er at forfatteren gjengir til dels lange intervjuer og avisoppslag uten å bearbeide stoffet. Fortellingen blir litt springende og sammensatt. Noen ganger får vi også følelsen av at forfatteren har utelatt kritiske spørsmål, som kunne ført oss enda tettere inn på hovedpersonen.

Artikkeltags