Terningkast 4: Suzannah fru Ibsen

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Forfatter: Astrid Sæther Forlag: Gyldendal

DEL

Det er med interesse og kanskje også nysgjerrighet man griper fatt i den første store biografien om Henrik Ibsens hustru gjennom 48 år, Suzannah Ibsen. Ibsen og hans diktning har gjennom årene vært gjennomgått av forskere og litterater med en tolkningsiver nesten inn til det latterlige. Det fortelles gjerne at selv Ibsens kalosjer en stund var gjenstand for alvorstunge forelesninger.

Sett på den bakgrunn er det sannelig på tide at sagnomsuste Suzannah får sin egen biografi. Ikke det at hun har vært en ukjent skikkelse i litteraturforskningen. Alle har tilkjent henne æren som den som la forholdene til rette slik at Henrik Ibsen kunne få ro og konsentrasjon til å dikte sin verdenslitteratur. Men samtidig har de mannlige forskere gjerne falt for fristelsen til å framstille henne endimensjonalt som «Ørnen», den myndige matrone som tuktet sin mann med de velkjente ordene «Gå inn og dikt, Ibsen».

Den tidligere lederen for Ibsensenteret i Oslo, nå førsteamanuensis Astrid Sæther, har med feministisk glød gått inn for oppgaven å gjenreise Suzannah Ibsen som et selvstendig individ, uavhengig av sin manns litterære geni. Og hun har langt på vei lykkes. Den fyldige og veldokumenterte biografien på vel 400 sider som nå er på bokmarkedet gir et levende bilde av en sterk, kunnskapsrik og ukonvensjonell kvinne.

Det er Sæthers fortjeneste at Suzannah Thoresen Ibsen nå vokser fram som kanskje den viktigste premissgiveren til Ibsens dramatiske samfunnsrealisme. Av det utvalg brev som er bevart fra Suzannah Ibsens omfattende brevskriving får vi et sterkt vitnesbyrd om at Suzannah virkelig var Ibsens observatør der ute i det levende livet. Det er i Ibsens epokegjørende kvinneskikkelser at man finner mest av Suzannah. Jo mer jeg lærer fru Ibsen å kjenne, desto bedre forstår jeg Ibsens verker. Hun går jo stadig igjen der, især i de ekteskapelige konflikter, er et avslørende sitat fra en av Suzannahs omgangsvenner. Men Sæther dokumenterer avgjørende for at Suzannah Ibsen også var sin manns likestilte diskusjonspartner i kvinnesaksspørsmål. I «Et dukkehjem» var Ibsen i tvil, var det riktig å la Nora gå? Suzannah var ikke i tvil, men argumenterte heftig. «Hvis Nora ikke går, så går jeg!» Resultatet vet vi alle.

Astrid Sæther har levert en imponerende og grundig biografi om prestedatteren Suzannah Thoresen fra Herøy og Bergen som skulle bli inspirator og medhjelper til en av verdenslitteraturens aller største dramatikere. Svakheten er selvfølgelig at kildematerialet likevel er knapt. Dels fordi hun var kvinne, og tross sin stands privilegier kun eksisterte innen en familiesfære. Dels fordi hun selv og sønnen Sigurd sørget for å brenne det meste av de brev som kunne ha kastet et mer nærgående blikk inn i det ofte kontrastfylte ekteskapelige samlivet til disse to sterke personlighetene. Men det ødelegger likevel ikke inntrykket av at Suzannah og Henrik Ibsens vel utgjorde et av verdenslitteraturens aller mest vellykkede arbeidsteam.

Artikkeltags