Så har også Roy Jacobsen gjort det. Vår store epiker som klarte å løfte sosialdemokratiets samfunnsbygging i forrige århundre opp til stor litteratur og så sent som i fjor leverte et lite mesterverk i romanen «Hoggerne», har i år skiftet sjanger. Han har gitt seg krimmen i vold, slik svært mange såkalte seriøse forfattere har latt seg friste til de senere årene.

Marions slør er en typisk krimbok med alle sjangerens velkjente knep. En seriemorder går løs, fem mennesker blir myrdet uten at noen savner dem, og det uhyggeligste av alt, likene mangler en hånd. Midt oppe i dette kommer en hemmelig etterforskningsgruppe i etnisk relatert kriminalitet. Sjefen er en smått kolerisk 55-åring med skotske aner. Han har med seg Reza, andregenerasjons innvandrer fra Pakistan med lysende universitetskarakterer, William, et grått får fra en akademikerfamilie i Oslo Vest, og Marion, en politikvinne med intuisjon og egne personlige problemer som avdekkes i takt med de makabre forbrytelsene.

Som man ser, det er ingenting i veien med rammene som legges for den dramatiske handlingen. Men er dette egentlig en kriminalroman? Det er i alle fall ingen vanlig kriminalroman. Roy Jacobsen streifer vidt og bredt og dypt der han tar oss med inn det multikulturelle moderne Norge. Persongalleriet er stort, miljøene skifter stadig og de kulturelle motsetningene presenteres som udefinerbare understrømninger.

Roy Jacobsen er en stor forfatter, og mesterkloen er der - hele tiden. Men krimrammen kan synes å bli for trang for en forteller av hans format. Hans fortellertekniske grep er å la handlingen foregå på flere plan, også når det gjelder tidslinjer. Vi føres fram og tilbake i handlingen, streifer innom tidligere opplevelser som kaster lys over nåtidens hendelser, for så å bli satt inn i kommisjon som i ettertid skal vurdere lovligheten av metodene etterforskningsteamet har brukt for å løse mordgåtene. Briljant, finurlig og elegant - men sluttinntrykket kan likevel lett bli at dette er for tungt ladet språk for krim. Det stopper opp, og drivet som kjennetegner sjangeren blir borte.

Slutten er overraskende og original og dramatisk, som seg hør og bør. Jeg tar meg likevel i å ønske noe mer. For denne leser er Roy Jacobsens krimdebut mer et anslag og et løfte om å gå inn i det nye Norge med alle dets multinasjonale, multi-etniske og multikulturelle livssyn som brytes mot hverandre. Politikvinnen Marion, med sin teft og intuisjon, kunne helt sikkert blitt en ny krimserieheltinne på TV. Men kanskje Roy Jacobsen hadde forløst mer av sine store litterære kvaliteter om han våget å gå videre på den store oppgaven å fortolke og formidle de grunnleggende forandringer som skjer i det nye Norge i dag. Han har persongalleriet, miljøene, fantasien og innsikten som skal til. Og først og fremst er han en gudbenådet forteller for det store format.