Rønnaug Kleiva fikk Kritikerprisen og Kulturdepartementets barnelitteraturpris for en bok med den vidunderlige tittelen Ikkje gløym å klappe katten. Hun har atskillig bøker bak seg og kommer nå med en skildring av ei jente på ungdomsskolen, året før de alle skal over i videregående.

Boken som jeg ser den, er som et kaldt gufs fra et ungdomsskolemiljø der språkbruk helt er gått av skaftet og ingen er der for å løfte tilværelsen opp i et bedre lys. Godt sett av Rønnaug Kleiva, men enkelte episoder blir ikke avklart, så som den forferdelige mobbingen av Susis mor. Det er gamlekjærester av nye kjærester, det er sjalusi, det er en voksenverden som de unge her får tett innpå seg, altfor tidlig i livet.

Eller var det verste gjort?

Vi lærer ungdomsskolejenta Susi å kjenne gjennom betroelser i tilnærmet dagboksform. Hun bor alene med moren og har liten kontakt med far, blir syk av mobbing, holder seg hjemme fra skolen, men får etter hvert en god venninne fra innvandrermiljø med stabile hjemmeforhold. Og så har hun Bach! Ja, hun tyr til pianoet og både hun og moren er enige om til slutt at det hadde ikke nyttet om de bodde i Paris og kunne flytte til andre siden av den store byen. De ville mistet kontakten med andre og ikke tatt opp kampen. For det er en kamp, livet er en prøvelse, alle er mer eller mindre usikre på seg selv og på de andre. Prøvende, alltid prøvende i bråkjekk prat, slik utfordrer de klassekamerater for å finne mening og ikke minst for å prøve krefter, verbalt .

Det viktigste kapitlet i denne vesle boken kommer faktisk helt til slutt der unge Susi spør seg selv om det verste er gjort. Er framtida nå berre lys? Før det kommer så langt, har hun måttet tåle mer enn det en leser som hadde ungdomstiden sin atskillige år tilbake sjokkert er vitne til.

Susi er slett ikke sikker på om det verste er gjort, lite har det vært av positive innspill, mest har det vært beinharde sms-meldinger til og fra. Truende, fæle. Rønnaug Kleiva har tatt tak i noe truende som det ser ut til bare akselererer. Etter å ha lest denne boken, tror jeg flere bør minne seg selv på: Ikkje gløym å slå av mobilen!