Terningkast 5: RASMUS LØLAND: Kvitebjørnen

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Illustrert av Åshild Irgens Språklig bearbeiding Arnt Birkedal Det Norske Samlaget

DEL

I år er det 100 år siden forfatteren Rasmus Løland døde, og det er satt i gang storstilt markering av hans forfatterskap gjennom en stiftelse helt fram til 2011. Ernst Berge Drange kom i 2007 med en biografi.

Rogalendingen Rasmus Løland, født i 1861 ved Hylsfjorden, ble gående hjemme etter amtsskolen til han var over tretti, med svak helse. Han syntes han var så fånyttig at han trodde bygdefolk helst ville være ham foruten. Slikt skrev han om i Or vegen og Aasmund Aarak. Hva gjør så en kar for å få tiden til å gå? Dreie kopper, lage tiner, binde sopelimer og flette tau av bast, men han ville mer. Han begynte å skrive, sendte små bygdebrev til Fedraheimen, sagn og eventyr til Moltke Moe. Arne Garborg ble oppmerksom på ham og ba ham fortsette. De to ble naboer i Asker. Minneord over Løland som døde bare 46 år i tuberkulose, er signert Garborg. Løland arbeidet som journalist, han oversatte, også eventyr (er de med i Märtha Louises eventyrbok, tro?), var kritiker og ga fra seg sterke skildringer, bl a Ho spure Vaarherre, om voldtekt og henrettelse, han engasjerte seg i valgstriden før 1905 og dro med reisestipend til utlandet. Fra 1902-07 var han redaktør i Norsk Barneblad.

I Lølands barnefortellinger finner en stor glede over norsk folkeliv, og det nye og spesielle med Løland er at han ser gjennom barnets øyne. Der var han en pioner. Han skriver om barn som lærer av egne feil, har ansvar og er aktive.

Fortellingen om de fire guttene som gjemmer seg inne i kvitebjørn, er et av de ni kapitlene i boken Kvitebjørnen. Den er skrevet i 1906 og har kritisk blikk på rangordning i samfunnet, barns oppfostring, misjonering, kristendom og hedenskap. Kanskje ikke det enkleste siden Løland var tilhenger av utviklingslæren, en ekte darwinist.

Fire gutter bygger med god og kram snø en svær isbjørn ute på gårdstunet. Til slutt kryper de inn i den. En kveld synes de at bjørnen beveger seg, og blir med bjørnen på en eventyrlig ferd lenger og lenger nordover, bjørnen er venn med Nordavinden og gjør avtaler med ham om å hente hjem bergtatte prinsesser.

Her er en dikter på ferde med sitt rike språk. En særdeles humoristisk illustratør, Åshild Irgens, skaper bilder av norsk vinter vi muligens kan se langt etter og en snill bjørn vi gjerne skulle møte. Det kan trengs.

Artikkeltags