ØYSTEIN BRAATEN: Den blå månes dal

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Verbum forlag

DEL

Det var en amerikansk arkeolog, Hiram Bingham, som «fant igjen» inkaenes glemte by i Peru, i 1911. Siden spanske erobrere ikke klarte å lokalisere byen på sine erobringstokter, ble Machu Picchu godt bevart gjennom århundrer.

Nå drar turister i jevne strømmer til inkaenes rike. Også den norske, søkende, unge mannen Øystein Braaten, (f. 1956 på Eidsvoll) var på vei dit, men mest for å finne det hemmelige klosteret i Den blå månes dal. Det skulle ligge i samme området som Machu Picchu.

Øystein Braaten fant ikke klosteret, men han fant noe annet. Det er det han vil fortelle oss om i denne personlige, svært sympatiske reisefortellingen fra en strabasiøs tur. Den kostet ham nesten livet.

Øystein Braaten er nå prest i Den norske kirke, vi vet derfor endepunktet, men at han i ungdommen var forferdelig usikker på hvilken vei han skulle velge, det tar vi del i her helt fra han gjemte seg ved en grøftekant for å slippe unna en ungdomssamling i kristen regi til han fikk et svar på en livsfarlig vei.

For ham skulle det bli en reise gjennom nesten femti land, gjennom tre verdensdeler. Vi følger ham her i boken.

Han holder stø kurs, det er som han ledes av en indre moralsk vokter, selv under de mest fristende forhold. Buddhismens lokkende stemme om indre ro og et ”hvilested for skremte sjeler” slår han seg ikke til ro med, selv om han en tid faktisk regnet seg som buddhistisk munk. Etter hvert kommer han til den slutningen at buddhismen i bunn og grunn er en egoistisk trosretning med søkelyset mot en selv, mens kristendommen skal en leve ut midt blant mennesker. Det er den erkjennelsen han når fram til.

Han havner i svært vanskelige situasjoner, men nesten som en Max Manus følger hellet med ham. Han hadde flaks! Den siste utfordringen i en dal i Peru er godt skildret, og i det hele tatt er dette en sympatisk ung manns reise tvers igjennom 70-tallets hippiekultur, over landegrenser, gjennom det han kaller troens landskap.

Så godt for oss lesere at han lyttet til den gamle damen på tur langs Sognsvannet i Nordmarka som sa at våre folkeeventyr ikke bare var underholdning, de har en dypere visdom å meddele. Øystein Braaten følte seg i nær slekt med eventyrets Espen Askeladd der han søkte svar på livets store spørsmål på vandring rundt i verden.

Artikkeltags