Det går ikke fort for seg i Suréns noveller. Ørsmå nyanser i ordvalg og innblikk gir den årvåkne leseren så langsomt, så langsomt tegning av personer, som regel en hovedperson med viktige bipersoner. De gir speilbilder, brikker, brokker, som i et puslespill. Der har vi ham, plutselig, hovedpersonen.

Hverdagslig, enkelt, såre enkelt, uten de store geberder, slik skildres personer på leting eller ikke på leting etter å bli tatt opp i samfunnet. Vil de det? Hvilke kriterier må være på plass for anerkjennelse, hvilke adgangstegn gjelder?

Kanskje bør vi faktisk ha sko på beina, kanskje et skolevitnesbyrd, naboers innsyn og medfølelse.

Det fins et fellesskap der ute, men hovedpersonen er full av tvil og vurderer frem og tilbake, opp og ned, skal han våge skrittet ut i verden?

Gå rett inn i Odd W. Suréns novellesamling, det er fem i alt, og les den som heter Langsom flaks. Du vil bli Surén-fan med en eneste gang!