Terningkast 4: NILS. A. RAKNERUD: Min venn utlendingen

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Roman Kolofon forlag AS

DEL

Dette er en historie, som på tross av at den kan sies å være temmelig middelmådig, får ringvirkninger, også det ganske alminnelig helt opp til våre breddegrader, skriver forfatteren.

Han drar tidlig opp linjene i historien, som har sitt utspring der ørkenen puster fram mennesket. Hva er det så Nils A. Raknerud tar oss med på? En historie om en illegal innvandrer, et kirkeasyl og et proforma ekteskap.

Marokkaneren Nadeem har en "skitten" bijobb i Casablanca. Han kjører den bilen som blir brukt for å bringe kidnappede jenter til politisjefen.

Der blir de voldtatt. Da en av ringe-pikene (telefonselgere) i det firmaet der han er ansatt, blir kidnappet, renner det over for Nadeem. Han flykter.

Under første etappe av flukten blir han kjørt av en dårlig sjåfør. "Mannen er vel berber og skulle holdt seg til kameler". Det gjelder å definere ut!

"Det har alltid vært viktig for oss tobeinte å definere de andre eller definere ut de andre. Vi sier Bakindia, Lilleasia, Det fjerne Østen, og ikke minst "nedi der", det vil si Afrika. Europeeren oppfatter seg gjerne større enn han er. Et menneskelig trekk, for så vidt. Han er ikke alene", skriver Nils A. Raknerud. "Mennesket ser seg større enn det er".

Prestedatteren Thea får sympati for flyktningen. Nadeem havner i kirkeasyl, men kirken rammes av noe så sekulært, skriver Raknerud, som et rivningsvedtak. Kirken skal avvikles. Da har han ikke lenger beskyttelse.

Venner av Thea mobiliseres og han havner hos en snekker. Her er forfatteren på særlig trygg grunn fordi han selv har jobbet innen det faget. Det spilles på håndverksuttrykk og kameratskap i et språk med mye god bildebruk. Pussig at det heter stifte familie, og ikke spikre, filosoferer snekkeren.

Folk rundt Nadeem blir dratt for retten for å ha tatt seg av en illegal flyktning. Myndighetene i landet han flyktet fra, har lange armer inn i Norge, men dreper feil mann.

Fortellerteknisk fins et "vi", en sterk forfatterstemme som forflytter leseren over ganske store tidssprang. Han bryter inn i teksten, han gir et sammendrag av historien og han forteller hvordan dette går før det har skjedd.

Det virker ikke besværlig for leseren. Vi henger med takket være et elegant, ordrikt og inkluderende språk, men med vel mye ortografiske feil.

Han drar med sjumilsskritt gjennom historien og harselerer over kolonial arroganse, og går slett ikke av veien for å ruske ettertrykkelig opp i kristendommen og offentlige skjevheter.

Artikkeltags