Terningkast 2: MONS KALLENTOFT: Høstoffer

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Schibsted

DEL

Da Mons Kallentofts første roman Midtvinterblod ble oversatt til norsk, annonserte Schibsted med at man heretter kunne forkaste Stieg Larsson for så å lese Kallentoft i stedet. Nå har jeg ikke lest Midtvinterblod, men det er ingenting ved Høstoffer som vitner om Stieg Larssons fascinerende og drivende fortellerstil. Høstoffer er slett ingen pageturner, og det føles som man leser og leser uten å komme noen vei.

Det er dog tre fellestrekk mellom Stig Larssons romaner og Høstoffer. De er mursteiner, med kvinnelige hovedkarakterer og begge forfatterne er svenske. Dessverre blir Mons Kallentofts Høstoffer et langt gjesp. Som leser blar man villig om, i håp om at neste side skal romme noe spennende, men dessverre er det ingen av sidene som er spennende lesning. Plottet er innfløkt, hovedpersonen er ikke ulik andre krimetterforskere med alkoholdunstende ånde og minst av alt er historien spennende eller nervepirrende.

I Høstoffer møter vi Malin Fors. Hun sliter med demoner fra tidligere saker og mildt sagt et anstrengt forhold til sin datter og hennes far. Slik sett er hun stereotypen av en etterforsker i krimromaner, der helten er antihelt med alkohol- og samværsproblemer. Etter en rekke slike romaner er det vanskelig å la seg fenge av dette, til tross for at forfatteren i denne sammenheng har gjort henne til en kvinne.

Som kriminaletterforsker er Malin Fors dyktig, noe som skyldes en sterk kvinnelig intuisjon som grenser mot det overnaturlige. Gjennom boka leser vi de forskjellige karakterenes stemmer, også de dødes. Dette kunne vært litt fiffig, noe à la flere gode krimserier kan få til på tv, men dessverre er det lite opplysninger ofrene kommer med når de «snakker» til Malin Fors. Faktisk er det til slutt så uinteressant at man kan undres over hvorfor det i det hele tatt er med i romanen. En 500 siders krim uten spenningstopper skal nemlig være usedvanlig godt skrevet for at den skal være leseverdig.

Her kommer vi til et nytt problem. Kallentoft lirer av seg klisjeer og floskler ved enhver anledning. Faktisk er det så klisjéfylt at det minner om parodiering til tider. Sjangermessig ligger denne romanen litt i grenseland. Hadde dette vært et portrett av en alkoholisert politikvinne med en brokete familiefortid, hadde denne romanen kunne vært god. Eller hadde den hovedsakelig handlet om relasjoner, en kvinne som drikker og ender med å slå mannen sin, kunne den også vært god, om forfatteren hadde rendyrket en slik tematikken. Dog er det og blir en krimbok med altfor mye personlig melodrama, og altfor lite spenning.

En krimroman trenger ikke være skummel, men den bør absolutt ha et drivende plott.

Artikkeltags