Terningkast 4: MARKUS ZUSAK: Boktyven

Boktyven

Boktyven

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Oversatt av Henning Hagerup DAMM

DEL

Den australske forfatteren, Markus Zusak (1975) hørte fra han var ganske liten foreldre og besteforeldre fortelle fra oppveksten i München og Østerrike under 2. verdenskrig. Det lå Zusak på hjerte å gi historiene videre. Likevel ble det først ungdomsromaner, The Underdog (1998), og tre andre, foreløpig ikke oversatt til norsk.

Historiene fra 2. verdenskrig presset på, og ved et fikst fortellergrep lar han Døden fortelle selv om den egentlige hovedpersonen er en ni år gammel jente, Liesel. Tilforlatelig, bråkjekk, broderlig, av og til munter, gir Døden teksten en uhygge som forfølger leseren. Vi vet jo at han får tak i Liesel, eller gjør han ikke det? Hun unnslipper gang på gang. Når får han tak i henne?

Det er Liesel som driver handlingen framover. Hun kommer til fosterforeldre i den lille tyske byen Molching i 1939. Døden har tatt sjelen til Liesels bror, han tar atskillige sjeler, men som leser ser jeg at han heldigvis ikke har evne til å skape død, han plukker opp døde sjeler fra ruinhauger, fra utbombede biler, fra åker og eng.

Opp gjennom årene har jeg sett så mange unge menn som tror de løper mot andre unge menn. Det gjør de ikke. De løper mot meg. Jeg blir hjemsøkt av mennesker, sier Døden og forteller oss om arbeidsforholdene i Tyskland fra 1939. Han får svært mye å gjøre med å hente sjeler, bombene faller, folk sulter, jødene hetses til døde.

Det var en kjølig dag i Molching da krigen brøt ut, og arbeidsbyrden min økte. Hele verden diskuterte det. Avisoverskriftene boltret seg i det. Førerens stemme dundret fra tyske radioer. Vi gir ikke opp. Vi vil aldri hvile. Vi skal seire. Vår tid har kommet.

Døden får det travelt. Rundt om lille, tapre Liesel som etter hvert forstår at faren (kommunist) og moren er i konsentrasjonsleir, tegner forfatteren sterke personer, ikke minst de fosterforeldrene som tar hånd om henne.

Det er så trøstefullt endelig å lese om en fosterfar som ikke er overgriper, en fosterfar som lærer henne å elske bøker, som er hos henne når marerittene dukker opp natters tider og når omstendighetene tvinger dem til å skjule en jøde i kjelleren. Dette er menneskelighet som gjør godt og som er bokens styrke.

Svakheten er språket. Markus Zusak har uendeligheter av mennesker, situasjoner, relasjoner der et dikterisk grep om fortellingen kunne gitt leseren den helt store opplevelsen. Han er en god forteller, det er smarte fortellertekniske grep, og innerst inne finner vi gleden over lesning og om det å overleve ved hjelp av bøkene. Derfor stjeler lille Liesel bøker (se bokens tittel), derfor leser hun mens de sitter i bomberommet, derfor våger hun livet og snapper bøker ut av nazistenes bokbål. Det er der alt sammen, men jeg savner den store leseropplevelsen ved et originalt og et mer uforglemmelig språk. Markus Zusaks skildring av jøden Max som greier seg på mirakuløst vis i kjelleren hos Liesel, viser menneskets ekstreme overlevelsesevne. Det er der vi med en mer dikterisk kraft ville kjent lukten av Dødens fottrinn. Memento mori – husk du skal dø. Han gikk forbi.

Artikkeltags