Terningkast 4: MARA LEE: Ladies

ladies

ladies

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Albert Bonniers forlag Oversatt av Pernille Rygg

DEL

Ambisiøst oppgjør

Den svenske poeten Mara Lee fikk stor oppmerksomhet i hjemlandet da hun kom med sin første roman «Ladies» i fjor høst. Og det skal sies med en gang at dette er definitivt ingen lettlest dameroman selv om den tilsynelatende utgir seg for å være det.

Boka følger fire svært kompliserte kvinnelige personligheter i 30-årene, med forhistorier som vi etter hvert får skjønne er vevd sammen i et tragisk skjebnefellesskap. Det er nesten ikke måte på hva de gjør og har gjort disse kvinnene. Lea er en hensynsløst selvopptatt og guddommelig vakker gallerist, som er venninne med Mia. Mia har en barndom som et i overkant målbevisst ballettalent, men etter livets spilte puss, har hun brukt mange år og foreldrenes penger på å bli middelmådigheten selv. Poeten Laura har latt seg selv og sin skjønnhet forvitre i tomheten etter ungdomskjæresten Siri, og henter all sin inspirasjon fra sårene kjærligheten har påført henne. Siri flyttet fra Laura til Paris i ung alder, og har skapt seg et navn som kunstfotograf, kjent for sine bilder av vakre unger kvinner i sårbare uttrykk og posisjoner.

Det er med andre ord ingen vanlige «damer i gata» det handler om. Nesten alle i denne boka er eksentriske estetikere i en eller annen form. Etter hvert griper jeg meg nesten i å savne et «normalt» menneske oppe i det hele, bare for relasjonens skyld.

Men altså, i boka forbereder Lea og Mia en utstilling med Siris bilder, og de har helt spesielle planer for vernissasjen og Siris første besøk i Sverige på mange år. Tidslinja flakser fram og tilbake mellom kvinnenes ungdom og nåtid, og mens oppgjørets time nærmer seg, pensles det ut et ubehagelig bilde av hva som binder de fire sammen. Da vernissasjen endelig finner sted, tar det hele en dramatisk vending, langt utenfor regissørenes planer.

«Ladies» tar mål av seg til å diskutere kunsten, og har gitt litteraturkritikerne noe å tygge på. Det handler om så mye mer enn det fortellingen på overflaten så lettbein skildrer. Her stilles for eksempel spørsmål om hva som egentlig er vakkert, om øyet som ser kontra det å bli sett, om skam og skamløshet, og den som vil kan tolke seg fram til flere sleivspark mot en mangehodet kunstverden. Det hele er svært ambisiøst og intelligent skrudd sammen, men det henger høyt og krever mye av leseren. Ingen bok for en sløv dag på stranda, men kanskje noe å bryne seg på når lavtrykkene står i kø.

Artikkeltags