Den fortsatt uforskammet unge Magnus Marsdal, har begått en ny utfordrende pamflett. Riktignok, en dynamisk sak på 329 sider, men med en polemisk snert som forsvarer pamflettens politiske tradisjoner.

Lansert med brask og bram i VG, som et oppgjør med kjendis – Norge og derfor fulgt opp i assorterte oppslagskåte TV – kanaler, i den politiske andedammen.

Førsteopplaget røyk ut i en fei, hvor ofte skjer det i en oftest gjespende politisk offentlighet?. Mine forventninger var likevel ca. middels, da jeg tok fatt på boka. Hadde Marsdal nærmet seg Frp – fenomenet med en harelabb? Fra første side ble jeg fanget av lesingen og oppriktig positivt overrasket.

Ikke bare har Marsdal utviklet seg til å bli en drivende god stilist. Han har en lun innful trønderhumor, som i denne sammenhengen virker medrivende.

Men han er også en svært god pedagog, noe som kommer godt med, når han fra vanlige folks perspektiv, vil si noe om hvorfor vanlige arbeidsfolk har vandret fra Ap til Frp. I tillegg, legger han inn en betydelig dose grunnleggende historisk bakteppe, uten at det går ut over lesbarheten. Boka kunne godt ha vært tilvalgsstoff i moderne historie for den videregående skole.

Boka er krydret med fascinerende og treffsikre portretter, av så vel ekteparet Hagen, som den mer aristokratiske Stoltenberg-familien. Her sannsynliggjør Marsdal, riktignok på en litt infam måte, hvorfor sukkerdirektøren fra Røa og Eli fra dalom, har kommet på talefot med vanlige arbeidsfolk. Hvordan de har snudd en underdog – og Harry – faktor, til sin fordel. Marsdal påpeker også at kultureliten, ved å innta en latterliggjørende holdning, bidrar til å legge inn turboen for Frp. Ikke å forveksle med Siv Jensens ofte gjentatte påstand, at kritikk av Frps politikk er kritikk av Frps velgere. Marsdal oppfordrer nettopp kulturelitens lattermilde, til å heller kritisere klasseinnholdet i Frps politikk.

I sitt fortellergrep, låner Marsdal stemme til gjennomgangsfiguren, Hans Erling Willersrud, ikke altfor originalt, dristig å legge inn et litterært grep, som krever andre prosaferdigheter. Men ut fra Marsdals prosjekt bærer også dette.

Marsdal er selv litt av en Willersrud, uten akademisk ballast, men med omfattende kunnskaper og et ryddig hode, griper han historien på en måte, som er få topp – akademikere forunt. Hvorfor er dette viktig? Fordi kunnskap om historien og perspektiv nedenfra, er motgift mot nytale og fiktive agendaer og kan være de sterkeste bidrag til en samfunnsdebatt med substans. Og med ambisjoner om å sette maktens aktører under et kritisk lys.