Terningkast 5: LYNN H. NICHOLAS: Dokumentar: I Hitlers grep. Europas barn under nazismen

Bokomslag I Hitlers grep

Bokomslag I Hitlers grep

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Aschehoug 626 sider

DEL

Barna er den tyske stats dyrebareste eie, erklærte Hitler og lot seg villig avbilde klappende på små barn. Det uhyggelige var at dette ikke gjaldt alle barn. Under Hitlers selektive folkemord basert på forskrudde ideer om rase og livskvaliteter, var det barna som kanskje led mest, og som mest kynisk ble brukt i et ondt samfunnseksperiment vi ennå kan føle ettervirkningene av.

Den amerikanske krigshistorikeren Lynn H. Nicholas ga i 2005 ut et storverk av en bok om Europas barn under nazismen. I år er den kommet ut på norsk på Aschehoug Forlag i Berit Nøklebys oversettelse. Det er en gedigen murstein av en bok, 626 tunge og veldokumenterte sider, men likevel så fylt av dramatikk og levende menneskeskjebner at man ikke får ro før boka er ferdiglest.

Mye er skrevet om annen verdenskrig, og mer vil det helt sikkert komme. Etter hvert som forbrytelser mot menneskeheten får nye former og nye våpen inn i vår egen tid, kan man vel undre seg over denne fascinasjonen og stadige tilbakevenden til krigsårene 1939 til 1945. Svaret ligger kanskje i at annen verdenskrig skulle bli den endelige prøvesteinen på om menneskeverdet kunne vurderes etter rasemessige og fysiske særtrekk. Raseteorier var ikke noe nytt i samtiden. De ble praktisert såvel i Tyskland som i Storbritannia og USA. Det nye var at Hitler i all sin rastløse galskap førte det ut i sin ytterste, brutale konsekvens.

Boka om Europas barn under nazismen viser en flik av historien hvordan det overhodet var mulig.

Virtuost skifter forfatteren mellom det fjerne og det nære perspektivet. Faktaspekket og full av statistikk trekker hun opp stormaktsspillet og bakgrunnen for de storpolitiske beslutninger. Så får vi høre barnas fortellinger. Fra klasserom med trakassering fra lærere og medelever, fra flukt og gjemmesteder, fra atskillelse fra familien, fra sult og mishandling. Det er de overlevende som forteller. De som døde får sin historie gjennom dramatisk, men virkningsfull statistikk. Slik som den fire år gamle utsultede Richard Jennes, nazi-klissifisert som evnesvak idiot, som 29. mai 1945, tre uker etter at krigen var avsluttet fikk sin dødelige injeksjon av søster Wörle på en klinikk utenfor München. Han var det siste krigsoffer i en uhyggelig statistikk av millioner av drepte barn. For sykesøsteren var injeksjonen ren rutine, hun hadde gjort det hundrevis av ganger før. For oss er det nok et skremmende bevis på hvordan untermensch-begrepet fikk rotfeste hos helt vanlige og sågar pliktoppfyllende mennesker. Temaet er ikke så fjernt som vi foretrekker å tro. Rasisme har en lei tendens til å stikke hodet fram når vi minst venter det, jrf. bare forrige ukes ambulanse-historie.

Bokas styrke er at den viser begge sider av historien. De "renrasede" tyske barn og ungdommer ble også ofre der de ble beruset til å tro at de var utvalgte med rett og plikt til å ødelegge alle som sto i veien for den tyske rases renhet. Deres dagbøker og fortellinger fra den tiden er patetisk og fascinerende lesning

Bokas svakhet er muligens at lerretet er så bredt, historiene så mange og perspektivet så vidt, at man trenger tid, til å fordøye den store stoffmengden. For meg blir den likevel stående som en av de sterkeste dokumentasjonsbøker fra annen verdenskrig. Med barn som utgangpunkt blir krigshistorien snudd på hodet. Vi ser den nedenfra og innenfra, og gir derved et sannere og riktigere bilde av hva krig egentlig dreier seg om.

Artikkeltags