Terningkast 6: KLAS GUSTAFSON: Cornelis Vreeswijk - et bluesliv

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Klas Gustafson Schibsted

DEL

For mange av oss som har hørt «Turistens klaga» har Cornelis Vreeswijk alltid framstått som en slags bestefar–type. Sangene han ellers har gitt oss, enten det er «Brev från kolonien» eller «I natt jag drömde nogot som» har gitt han en posisjon som få andre visekunstnere har fått i Norden. Likefullt klarte ikke mannen med de førsteklasses visene å ta dette innover seg. I sitt eget sjølbilde var han ikke noe. I Klas Gustafsons nye biografi, som er den første store biografien om «Kees» etter Oscar Hedlunds biografi fra 2000, får vi også et annet bilde av mannen som fulgte etter i tradisjonen etter Taube og Bellmann. Tittelen på biografien «Cornelis Vreeswijk - Et bluesliv» er i sannhet en riktig beskrivelse av det livet han levde. For de mørke sidene var dessverre like mange som de lyse av hans liv.

Cornelis ble født i Ijmuiden i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Han var den eldste i barneflokken og kom sammen med resten av familien til Sverige i 1949. Da var han 12 år gammel. Familien bodde i Sverige fram til 1961. Da valgte Cornelis og søsteren Ida å bli. Han rakk å fylle 50 år, før han brått døde 12. november i 1987.

På det tidspunktet var en svært produktiv karriere over med 40 album på merittlisten. I Norden ble han svært populær, takket være sin «image» som rett fram og en likanes kar. Men kvinnene han sviktet på sin veg, var nok ikke like fornøyde. Boken gir en særdeles rå beskrivelse i hvordan Vreeswijk, som gjerne utfordret de øverste lag av folket, også utfordret – og tapte – mange av sine nærmeste. For suksessen til tross; det ble særdeles mange nedturer. Alkoholisme, narkotika og annen djevelskap satte sitt preg på livet til en kar som så mange så opp til. Men skattefogdens krav ble større og større. Og hans forhold til kvinner er altså skarpt portrettert i boken. For han var en råtass mot sine kvinnelige bekjentskaper. For at boken skulle bli en realitet måtte Gustafsson intervjue om lag 60 personer som på et eller annet vis stod han nær. De har heller ikke lagt skjul på at den joviale mannen slettes ikke var så lett å hanskes med. Det store antallet kilder gir også en annen utfordring. For noe må man kutte ut. Det synes jeg Gustafson har klart rimelig greit.

Boken er svært lettlest og Gustafsson har et drivende godt språk. Dermed blir man sugd inn i bokens fortellinger og flere stunder er det slettes ikke lett å legge boken fra seg. Det er noe melankolsk over hans liv. Mens boken leses, kan man nærmest høre de underliggende tonene på hver side. Akkurat som en blueslåt på sitt såreste. For det er ingen tvil. Er det noen som har levd et bluesliv, er det nettopp Cornelis Vreeswijk, eller Kees, som han ble kalt.

Artikkeltags