Terningkast 4: KATE MORTON: Hemmeligheter

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Oversatt av Elisabet W. Middelthon Schibsted

DEL

«Hallo, Dorothy. Det er lenge siden.» Disse ordene hører 16 år gamle Laurel den ukjente mannen si til moren før hun ser moren stikke kniven rett i brystet hans. Mannen, en tidligere anerkjent forfatter, dør uten at noen stiller spørsmål ved at Dorothy skal ha handlet i selvforsvar mot en fremmed inntrenger. Laurel er som barn flest; lojal mot sine foreldre, og sier ikke til noen at den døde visste morens navn. Årene går, og ikke før på morens dødsleie innser Laurel, som nå er en anerkjent skuespillerinne i 60-årene, at dette er hennes eneste sjanse til å finne ut hva som egentlig skjedde den sommerdagen for så altfor lenge siden. Hvorfor drepte hennes egen mor den mannen?

Som i Mortons tidligere bøker er det kvinnene som bærer på historien. Det veksles mellom tre ulike jeg-fortellere. Laurel, som vi først møter, vokser aldri ordentlig på meg. Heldigvis blir jeg fort begeistret for Dorothy og Vivien. Det er først da vi er tilbake i et krigsherjet London sammen med disse to kvinnene at jeg får den klassiske «Morton-følelsen» hennes tidligere bøker har gitt meg. Plutselig er jeg foreldreløs, forelsket, oppstemt, fornærmet, kynisk og hevngjerrig – alt ettersom hvor vi befinner oss i Mortons parallelle univers. Hun veksler godt mellom hovedpersonene og gir leseren små innblikk og mulige løsninger på hemmelighetene til akkurat rett tidspunkt.

For meg er Hemmeligheter først og fremst en historie om tilfeldigheter og konsekvenser av valgene vi tar i livet. Den lar leseren få leve seg inn i livet til to unge kvinner som utspiller en mye større rolle i hverandres liv enn de selv vet. Mye av bokas spenning ligger i gapet mellom det unge Dorothy forteller og det man som leser får vite av unge Vivien. Begge har de en så sterk forestilling om hvordan livet burde vært, at de nesten ikke klarer å leve sitt virkelige liv. Laurels jakt på fortiden blir til tider litt kjedelig og altfor åpenbar. Personligheten hennes er på et vis ikke sterk nok i forhold til de andre kvinnene, og det blir nesten litt for dumt hvordan alt fra fortiden bare faller i hendene hennes samme hvor hun leter. Syns du det går litt tregt i starten, kan jeg berolige med at midten helt klart er verdt å lese, og at slutten er Mortons hittil beste avslutning.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken