Tre barndomsvenner drar på tur til hytta ved Dødvannet. Den sjarmerende Axel og den mer røffe Reilly vender tilbake, tredjemann, Jon Moreno, blir funnet druknet i Dødvannet etter en leteaksjon. Hva har skjedd?

Konrad Sejer og Jacob Skarre har saken, og Sejer skjønner raskt at noe skurrer. Han nøster tilbake, og finner ut at de tre kameratene har vært innblandet i en uoppklart forsvinningssak for en stund siden. Etter dette har Jon Moreno vært på psykiatrisk sykehus, som han hadde permisjon fra for å dra på den fatale hytteturen.

Den onde viljen er ikke nervepirrende spennende i den forstand at vi lurer på hvem morderen er til siste side. Karin Fossum skriver her om skyld og sannhet, spenningen ligger i det psykologiske samspillet hovedpersonene mellom. Fossum er dyktig til å beskrive menneskesinn, og hvordan alene vi kan være selv sammen med andre. Hvorfor skjer onde ting? Hva er riktig å gjøre?

Stort sett fungerer skildringene glimrende, men forholdet mellom de to mødrene med døde sønner, klarer jeg ikke helt å tro på. Det går litt for fort, men ellers er tempoet langsomt og ettertenksomt, det er lite ytre action, selv om en del hendelser er dramatiske nok.

I en tid da vi oversvømmes av grotesk tv-krim og mastodontiske kriminalromaner, oppleves det godt at noen tør å gå på innsiden på hendelsene, og at det faktisk går an å skrive godt og ettertenksomt på 190 sider. Karin Fossum har skrevet dypere og med mer ytre spenning før, men hun har en mening med det hun gjør, og gir leseren mer enn et stykke underholdning.