Det er enkelte bøker som griper deg så sterkt at du ønsker de aldri skal ta slutt, samtidig som du ikke kan vente på fortsettelsen. Enkelte bøker har en historie, et drama og noen menneskeskjebner du lever deg så inn i, at du ikke tenker på annet enn å lete fram boka i hvert ledige øyeblikk for å finne ut hvordan det går med personene det handler om. Amerikanske Julie Orringers Den usynlige broen er en slik sjelden bok.

Ofringer skriver sin egen familiehistorie, selv om en del også er fiksjon, om en verden som ikke lenger finnes. Det handler om den jødiske familien Lévi i Ungarn og de tre brødrene Andras, Tibor og Matyas som alle på hvert sitt vis blir preget av jødeforfølgelsene før og under Den annen verdenskrig. Hovedpersonen Andras reiser til Paris for å studere arkitektur i mellomkrigsårene, får nye venner, møter sitt livs kjærlighet og oppdager den politiske virkeligheten. Orringers mesterstykke er at hun beskriver disse årene slik hovedpersonene må ha opplevd dem. Før de forstår hvilken retning Europa beveger seg, lever de livets glade dager og nyter ungdommen og studiene i kulturhovedstaden Paris.

Tilbake i Budapest lever familien under stadig vanskeligere kår. De tre brødrene kalles ut i arbeidstjeneste for den ungarske hær, noe som er livsfarlig siden Ungarn er alliert med Tyskland, og må kjempe på samme side som nazistene mot Sovjetunionen.

Boka er detaljrik, full av historiske fakta, usannsynlig dramatisk og svært velskrevet. Den er på over 700 sider, men føles ikke ett ord for lang. Leseren får ikke bare mye kunnskap om Ungarns rolle under krigen, men også om arkitektur, jødiske skikker (uten at det er overdrevet), kjærlighetens kraft og ikke minst, vennskap og familiebånd som den brutale krigen styrker jo lengre tid det går. Det er ikke til å fatte at så mange jøder ble myrdet i Holocaust. Den usynlige broen er med på å gi noen av dem et ansikt og en historie. Hatten av for Julie Orringer.