Terningkast 4: JØRN LIER HORST: Hulemannen

Artikkelen er over 7 år gammel

Gyldendal

DEL

Norsk krim blomstrer som aldri før, med den ene plottet mer oppfinnsomt bloddryppende og ellevilt enn det andre. Men hvordan står det til med kreativiteten når det gjelder bokktitler? Her kommer Jørn Lier Horst med Hulemannen. Jo Nesbø startet tidlig med Flaggermusmannen, så har vi Hans Olav Lahlum, som har tatt helt av med Satelittmenneskene og Kameleonmenneskene. Man ser – som med bøkene – et mønster. Vi venter imidlertid i spenning både på Månemannen, Blåmanen og Formannen.

Den tidligere politimannen Jørn Lier Horst er uansett et svalt pust i krimstormen som herjer landet. Hans bøker med den godt voksne politimannen William Wisting er både spennende og trivelig lesing, der pulsen aldri blir nevneverdig høy verken hos leser eller hovedpersoner. Hulemannen er den niende boka med William Wisting i hovedrollen, og denne gangen får den erfarne etterforskeren føle pusten til ondskapen i sitt eget nabolag.

Tre hus bortenfor Wistings hjem i Stavern blir en mann funnet død i godstolen foran et fjernsynsapparat som fortsatt står på. Viggo Hansen har etter all sannsynlighet vært død i flere måneder, og det er ingenting som tyder på at mannen har vært utsatt for noe kriminelt. Ingen har lagt merke til at Viggo Hansen ikke er mer heller, noe som går hjem hos William Wistings VG-journalistdatter Line. Hun fatter interesse for mannen i nabolaget ingen med sikkerhet kan si de kjente.

Med Hulemannen tar Jørn Lier Horst tak i det følsomme temaet ensomhet, men i trygg krimstil gir han både lesere og William Wisting flere lik å hanskes med, og naturligvis må vi ut av Norge en tur også. Hulemannen er en trygg feelgoodkrim der tempoet er bedagelig og historien jovial. Dette er ingen Nesbø-USA-actionkrim, men mer tradisjonell i Jon Michelet-land. Nok en gang en god krimbok fra Jørn Lier Horst, men litt mer action hadde ikke vært å forakte.

Frode Hermanrud

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken