Terningkast 5: JØRGEN GUNNERUD: Høstjakt

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Kolon Forlag

DEL

Hvis du ennå ikke har fylt opp julegavelisten, er det i år muligheter for å gi bort noe så sjeldent som en kriminalroman med handling på Toten. Nærmere bestemt i Kolbu, Lena og Lensbygda.

Jørgen Gunnerud har denne gang plassert sin gjennomgangsfigur, Kripos-etterforsker Knut Moen – fra Hadeland – i tospann med en gammel studiekamerat som tilfeldigvis er lensmann på Østre Toten. De gamle studievennene er på rådyrjakt da drapsalarmen går i hjembygda til lensmann Asbjørn Gihle. Moen følger med til åstedet, barnevernsinstitusjonen på Lundby i Kolbu. Her er den kvinnelige nattevakten brutalt knivdrept, og institusjonens eneste beboer denne natten påtar seg straks ansvar for ugjerningen. Det synes som en opplagt sak – men så vel er det selvsagt ikke. Det har i forbindelse med drapet vært innbrudd på stedet, og utbyttet blir funnet i boligen til en vanekriminell i nabolaget. Her blir det dessuten oppdaget enda et lik, i tillegg til drapsvåpenet fra institusjonen, og den sterkt rusede husverten har store forklaringsproblemer. Dagen derpå begås det på toppen av det hele et nytt innbrudd på institusjonen. Datamaskinen til den drepte blir stjålet, mens de hovedmistenkte sitter trygt forvart bak lås og slå på Gjøvik. Her ligger det åpenbart skjulte konflikter i bakteppet. Knut Moen får selskap av en gruppe fra Kripos, og de flytter inn på Hoff Gjestgiveri mens saken spiller seg ut både der og i lokalsamfunnet.

For en lokal leser er det selvsagt moro å følge Moen gjennom hans mange besøk på Lena grill, lensmannskontoret over Kiwi, gjestgiveriet og øvrige utflukter i nærmiljøet. Forfatteren har spandert på seg et par siders betraktninger om Lena sentrum, og tilkjennegir gjennom Knut Moen meninger om så vel det estetiske som det funksjonelle ved præriebyen. Fra sin faste plass på Lena grill sitter etterforskeren blant annet og lurer på hvorfor i all verden storfinansen på Toten har leid ut et hjørne av bygget til en Nille-butikk i grelle farger. Butikken så ut som et billig frimerke på en dyr konvolutt. Moen er også på fottur ved Håjen, hvor han beskriver kornsiloen, og har fått med seg at den vant sommerens nettavstemning over severdige bygg i distriktet.

Hvis jeg ikke hadde kjent stedet så godt ville jeg antakelig ikke hatt noe å utsette på koloritten. Med lokale øyne sitter jeg imidlertid med et ønske om noe mer. Selv Lena har bakgater, karakteristiske miljøer og sterke profiler. Det hadde vært prikken over i-en å gi dette lille ekstra til de fastboende lesere. Men bevares, det fungerer.

Forfatteren gjennomfører da også en nøktern stil. Han fyller ikke opp sine karakterer med føleri, men tegner gode portretter med få midler. Lensmannen setter seg tungt, lener seg opp i frontruta når han kjører bil og følger ikke boka helt bokstavelig – men han snakker politimesteren midt imot og er sterk når det trengs. Kuriosa er for øvrig noen kjente fotballnavn i uvante roller, med Mini Jakobsen som notorisk kjeltring og Arne Dokken som politimann.

Gunnerud debuterte i 1994, og Høstjakt er lektorens sjuende krimbok. Det er solid håndverk og spennende nok. Oppklaringen kommer neppe som lyn fra klar himmel, selv om blindspor er drysset ut underveis. Det blir ingen finale med salutt og fyrverkeri, men så snakker vi da også om tjukkeste Toten og ikke Hollywood.

Høstjakt kan trygt anbefales også for den som ikke har tilknytning til åstedet.

Artikkeltags