Terningkast 5: JØRGEN BREKKE: Nådens omkrets

Brekke

Brekke

Av

Gyldendal

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

SUPERTILBUD: Alt digitalt innhold i OA til kun 5 kroner for 5 uker!

Det minst troverdige ved Nådens omkrets er at Jørgen Brekke er debutant. Krimromanen er gjennomarbeidet og et godt stykke håndverk. Samtidig kunne man med fordel unngått unødige forstyrrelser i form av blindveier, men også mer rendyrkede spenningstopper hadde vært å foretrekke.

Allerede ved en titt på omslaget vitner dette om en historisk roman. Faktisk går en av de parallelle historiene i romanen helt tilbake til 1500-tallet, mens man som leser naturlig nok er mest interessert i å følge politietterforskerne Felicia Stone og Odd Singsaker anno 2010, i henholdsvis Richmond, USA og Trondheim. To makabre likfunn i hvert av landene setter i gang et samarbeid mellom den unge amerikanske politietterforskeren fra statene og trønderen Odd Singsaker, som nettopp er tilbake i jobb etter å ha operert vekk en kreftsvulst. Det viser seg at de makabre likfunnene, to personer som er delvis flådd for hud og fett, er knyttet til en eldgammel bok, Johannesboken. Slik veksler forfatteren i handlingens framdrift i tid og sted. De parallelle historienes løse tråder knyttes sammen i siste kapittel.

Når Jørgen Brekkes debutroman her får en femmer på terningen, er det på tross av platte ordspill. Noen av karakterene er ilagt en ganske traurig form for humor, som virker påtatt i forhold til situasjonene. Særlig kan denne humoren virke forstyrrende i det som kunne vært de mest intense og spennende scenene. Faktisk virker disse kommentarene litt forstyrrende på spenningselementene. Og for den som synes krimlitteraturen byr på litt for mange tilfeldigheter som på forskjellige nivåer har noe med hverandre og gjøre, er nok ikke nødvendigvis Nådens omkrets midt i blinken.

Boka tar utgangspunkt i et par fascinerende historiske fenomener og er absolutt leseverdig. Det beste er likevel et par av karakterene i boka. Jon Vatten er hovedmistenkt fra starten, og er virkelig gjennomarbeidet. Måten han prater på og framstår gjør at man umiddelbart får sympati med ham. Andre personer er ikke like stødige litterære skikkelser, og det er her svakheten i romanen ligger. Noen ganger blir dialogene for konstruerte og rare, i forhold til personens karakter.

Romanen er allerede før utgivelsen solgt til en rekke land, og det skulle ikke forundre meg om noen etter hvert ser et filmpotensial i den.

Artikkeltags