Terningkast 5: JON MICHELET: Mappa mi

michelet

michelet

Av

Oktober

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

SUPERTILBUD: Alt digitalt innhold i OA til kun 5 kroner for 5 uker!

Mappa mi er en svært konkret tittel, og gjenspeiler på flere måter bokas innhold. Dette er de 82 dokumentene i Jon Michelets mappe som han fikk innsyn i i 2002. Forfatteren, journalisten, forlagsmannen og politikeren Jon Michelet ble tilkjent erstatning for å ha blitt ulovlig politisk overvåket på 70- og 80-tallet. Med ett unntak får vi se hele materialet, som omfatter avisutklipp, rapporter og brev fra lokale politimyndigheter. Michelet kommenterer hvert enkelt dokument, og forsøker også å trenge inn i de spesielle kodene og språket i dem.

Dette kan høres ut som om tørr og skjematisk bok, men med Michelets levende og engasjerte stil blir det aldri det. Han er konkret og ujålete i språket, han reflekterer og stiller spørsmål sammen med leseren. Michelet er selvfølgelig ingen objektiv kommentator til sin egen mappe, men det er også leseren klar over. Det er passasjer der han pynter på fakta, men i det store og hele framstår han som ærlig, selvutleverende og med lite å skjule. Overvåkningspolitiet virker tilsvarende å ha lite å fare med. En del av informasjonen virker lite relevant, og noe tilbakevises av Michelet som direkte feil. Det er ikke mindre enn pinlig når politiet observerer og forfølger Michelet i Longyearbyen i 1975, og det senere viser seg at han ikke kom seg av gårde til Svalbard likevel.

Mye av overvåkningen er konsentrert om besøkene på Svalbard og forlaget Oktobers virksomhet. Vi får dermed et innsyn i en tid der det politiske klimaet var ganske annerledes. Sett med 2011-briller virker m-l-ernes engasjement og optimisme både rørende og en smule naivt. Samtidig var frontene skarpere, noe overvåkningen er et faktisk bevis på.

Hvem skal leseren så tro på? Er det grunn til å ta Michelets forsvar av egen sak med en klype salt? Mappa mi er en ganske spesiell bok. Den insisterer på at den forteller sannheten, og forfatteren er sin egen forsvarer. Men leseren er klar over dette, og så lenge det spilles med så åpne kort, blir det mindre problematisk.

Artikkeltags