Terningkast 5: JOHN IRVING: Siste natt i Twisted River

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Oversatt av Halvor Kristiansen Gyldendal

DEL

I mediene var det virkelige liv viktigere enn fiksjonen; de delene av en roman som i det minste var basert på personlige erfaringer, var av større interesse for publikum generelt enn de delene av skriveprosessen som «bare» var fantasi.

Med dette sitatet gir John Irving et spark til medier og kritikere som leter etter selvbiografiske trekk i skjønnlitteratur, noe særlig Irving har vært utsatt for. Og rart er det ikke, han bruker ofte elementer fra eget liv og karriere, og det gjelder ikke minst Siste natt i Twisted River. Hovedpersonen er Daniel Baciagalupo, alias Danny Angel, en bestselgende forfatter som bruker selvbiografiske elementer i stor grad og blir kritisert for det.

Tolv år gamle Daniel bor sammen med faren sin, Kokken, i det røffe småstedet Twisted River. Det er et lite samfunn basert på tømmerfløting, og Daniel og Kokkens venn, Ketchum er selve innbegrepet på en tøffing. Han fløter tømmer, banner, er analfabet, han jakter, slåss, forfører og er en grenseløst lojal venn. Han har lovet Daniels mor å passe på ham og faren, et løfte som blir betydelig vanskeligere å holde etter at Daniel tar feil av farens elskerinne og en bjørn og slår henne i hjel med en stekepanne. Den avdøde Rødhud-Jane var nemlig den motbydelige visesheriffen Carls kjæreste, og Carls hevntørst slukkes ikke lett. Daniel og faren flykter i flere tiår, de flytter ut av landet, skifter navn, de forlater kjærester og kolleger.

Som vanlig byr Irving på en bukett av sammenflettede historier. Han legger ut og samler tråder som bare han kan, og under det hele ligger hevn, skyld og kjærlighet som tematikk. Irving-lesere vil kjenne igjen mange snart faste elementer; bjørner, bryting, seksuelle forbindelser mellom yngre menn og eldre kvinner, groteske ulykker og generelt snirklete, burleske og vittige historier i historien.

Politikk har også sin plass i boka, historiske hendelser som Vietnamkrigen og terrorangrepet på World Trade Center er plassert sammen med omveltninger i livene til Daniel og faren hans.

Det er altså ikke vanskelig å gjenkjenne Irvings skrivestil. Han utfører håndverket sitt, men gjør han noe mer? Noe nytt?

Svaret er dessverre nei. Jeg er en svoren fan av historiefortelleren Irving, men jeg har hatt større leseropplevelser med ham enn med Siste natt i Twisted River. Han leverer som forventet, ikke mer. Og strengt tatt er 632 sider for mye for historien om Daniel Baciagalupo. Irving er en detaljert forteller med sans for detaljer og iakttagelser, i enkelte passasjer overdriver han.

Halvor Kristiansens oversettelse er et formidabelt arbeid og er som en oversettelse skal være den legges knapt merke til. Omslaget er sobert og melankolsk, men hvorfor har forlaget valgt å trykke et forutsigbart sitat fra en utenlandsk avis på omslaget? At Irving er en «imponerende historieforteller» er knapt nok nytt for noen.

Artikkeltags