Lille Stjerne er historien om to jenter. Theres og Teresa er omtrent jevngamle. De lever hver sine liv fram til tilfeldigheter fører til at veiene deres krysses. Møtet ender opp i makaber grusomhet. Det kan hende at noen av scenene i denne romanen kan bli litt i overkant for sarte sjeler. Samtidig gir forfatteren en viss språklig avstand til det mest groteske. Noe som i seg selv kan virke kunstig mens du leser, men som senere vil få deg til å tenke.

Romanen innehar et barnlig perspektiv på livet, men lykkes ikke helt med dette. Noen av skildringene blir rett og slett så enkle at de er merkbart konstruerte. Samtidig er det som nevnt innimellom greit med en viss avstand til noen av de mest groteske handlingene som utføres av barn. Barn som ikke nødvendigvis vet hva som er rett eller galt.

Indirekte berører denne romanen en interessant debatt. Er ondskap et resultat av arv eller miljø eller begge deler? Hvor mye kan vi voksne ødelegge et barn? Hva er godt? Hva er ondt? Hva er normalt? Kanskje er det meningen at Lille stjerne skal være ekkel, men aller helst er dette en tragedie om to skjebner som ikke passer inn i sine omgivelser.

Theres vokser opp hos en mann som fant henne i skogen. Da Lennart fant henne lå hun i en plastpose, halvt gravd ned. Lennart, hans kone og sønn lar Theres bo innesperret i kjelleren, da ingen kan vite at hun eksisterer. Teresa vokser opp under mer normale omstendigheter, men i tidlig alder opplever foreldrene at hun ikke er som alle andre barn og når hun begynner på skolen får både Theresa og familien en bekreftelse på dette. De to venninnene møter hverandre på nettet. Theres kan trollbinde de fleste med sin stemme, og de to jentene finner hverandre gjennom en talentkonkurranse og felles fascinasjon for ulver. Vennskapet utvikler ondskapen og kulminerer mot slutten av boka.

Lille stjerne er en annerledes roman, som er litt tragikomisk, ganske grotesk, men mest av alt trist. Sjangermessig beveger forfatteren seg litt i grenseland, noe jeg tror er litt opp til hver enkelt leser å føle på. Noen vil nok kanskje se det som en skrekkroman, mens den for meg ligger nærmere realismen og kanskje til og med en psykologisk roman. John Ajvide Lindqvist berører en tematikk nært beslektet med problematikken rundt barn og unge som begår massakre på skoler. Forskjellen er at det i Lille stjerne er jenter som spiller hovedrollen og de har en annen framgangsmåte. Resultatet er dog ikke så ulikt. Forfatteren har et godt språk med gode bilder, og gir små avbrekk med musikalske og lyriske referanser her og der. Dette gjør romanen leseverdig, til tross for eller på grunn av den groteske handlingen.