Terningkast 5: JOHAN THEORIN: Blodleie

theorin

theorin

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Oversatt av Kari Bolstad Gyldendal

DEL

Blodleie er den tredje av Johan Theorins krimbøker fra Öland. Blodleie er en betegnelse på et rødt lag i fjellet, visstnok et spor etter en eldgammel krig mellom alver og troll. Det gamle steinbruddet i Stenvik danner bakteppe for boka.

Forfatter og psykolog Max og hans kone Vendela har bygget et nytt og eksklusivt hus i Stenvik og ber inn til nabofest. Dit kommer en noe lunken forsamling naboer, blant dem gamle Gerlof som tidligere lesere av Theorins bøker vil kjenne igjen. Han har flyttet fra gamlehjemmet og ut på den gamle hytta si. Der finner han dagbøkene etter sin avdøde kone, og i dem finner han noe som overrasker ham.

Blant gjestene er også Per Mörner. Han har arvet et gammelt hus på øya, og har mye å stri med. Datteren hans er alvorlig syk, og forholdet til faren er langt fra det beste. Faren Jerry har vært i pornoindustrien og er ingen spesielt sympatisk type. Etter et slag har han nesten mistet taleevnen, og Per føler et visst ansvar for faren. Han besøker ham, og redder ham fra en brann der to personer blir funnet døde i ruinene. Per begynner å undersøke om brannen har noe med farens lugubre fortid å gjøre.

Som vanlig i Theorins bøker er det også et overnaturlig element. Denne gangen er det alver og troll som spøker i bakgrunnen, og ikke minst i Vendelas tanker. Vendela er opprinnelig fra Öland, og leseren forstår at hun ruger på hendelser fra barndommen. Disse rulles opp samtidig som Per gjør sine undersøkelser, og Per og Vendela knytter bånd sammen.

Theorin skriver utmerket krim av typen «vanskelig å legge fra seg». Han bruker krimsjangerens teknikker godt, og kombinasjonen med det overnaturlige og det særegne miljøet på Öland gjør bøkene hans spesielle. Personene er ingen helter, her er tvert imot både irriterende, svake, merkelige, kloke, unnfallende og sammensatte mennesker. Det er vonde og såre historier som fortelles og veves sammen. Og Johan Theorin gjør det utmerket.

Enkelte skjønnhetsfeil finnes. Et par selvfølgeligheter og et delmotiv som virker lite forankret. Det rokker likevel ikke ved inntrykket av en solid og god krimbok som også tematiserer gammelt, tradisjon og overtro mot framskritt og det nye.

Artikkeltags