Terningkast 6: JO NESBØ: Snømannen

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Aschehoug forlag

DEL

Harry Hole er på beina igjen. Det har i de siste bøkene gått hardt ut over hans nære kolleger, og i den sjuende boka om antihelten har Harry fått en ny kompis av hel ved fra Skreia.

Denne er rett og slett en omskrevet utgave av Jo Nesbøs kompis, bassist Bjørn Holm, med adresse Skreia på Østre Toten. All ytre beskrivelse av Holm i boka er umiskjennelig, men han er i fiksjonen politi og har der blitt Harrys nye forbundsfelle. Nesbø gir den lett eksentriske åstedsetterforskeren en god figur med stort underholdningspotensial, og det er spennende med tanke på Holms rolle når soga om Harry Hole formodentlig fortsetter. Men for en stolt bruker av totningen, må det tilføyes at det er tennerskjærende å se at Holm legges i munn en bastarddialekt av de sjeldne. Noen må få sendt over Jan Terje Faarlunds grammatikk for totningen til Nesbø før neste bok språkvaskes.

Kjødets lyst er et nøkkeltema i Snømannen, for så vel offer som morder og Harry selv. Gifte mødre i Oslo forsvinner etter tur, og en snømann ingen vedkjenner seg å ha laget, er det eneste som står igjen etter dem. Harry aner ugler i mosen, finner flere snømenn i eldre uoppklarte forsvinningssaker, og denne gang har han rett i at de har med en seriemorder å gjøre. Den nyansatte, talentfulle etterforskeren Katrine Bratt jobber tett opp mot Harry, og det kommer etter hvert for dagen at farskap kan være et sentralt spor i etterforskningen. Leseren tas med til og fra Bergen og farer fram og tilbake langs tidslinjen, mens Nesbø smuler ut spor langs veien. Litt i overkant ivrig med pekingen denne gang, mener denne leseren. Det hintes så vidt at det er flere åpenbare kandidater å velge mellom, men de elimineres i tur og orden. Løsningen kommer kanskje ikke som en tordenskrell – selv om det definitivt er en spektakulær finale.

Leseren drives framover av troverdige dialoger, spennende overganger, og forfatterens dryss av kunnskapskuriosa. Og selvsagt Nesbøs store styrke, hans ordleker med originale beskrivelser av miljøer, personer og stemninger.

Det er aldri langt mellom nedturene for Harry Hole, og den selvpinende politiførstebetjenten foretrekker å ha det slik. Han har for lengst innfunnet seg med sine demoner, og de er mange. Han velger med største selvfølgelighet tyngste motstands vei, hvis ikke gjør det ikke vondt nok.

Rakel og Oleg har fremdeles sine plasser i Harrys liv, selv om Rakel legger framtidsplaner med den perfekte unge legen, Mathias. Men det er ikke helt ufarlig å være nær Harry Hole. Spesielt ikke når den tålmodige seriemorderen vever enstøingen med gressklipperstemmen inn i sin syke plan.

Snømannen er psykologisk roman, en thriller på høyt nivå. For en som er dårlig på å huske navn, blir det litt blaing fram og tilbake etter hvert som offerrekken blir lengre og trådene etter hvert rimelig mange, men spenningen ligger tykk mellom sidene.

Forventningene er høye til Jo Nesbø etter seks tidligere Hole-suksesser. Det ligger mange snubletråder i seriefigur-konseptet. Men Nesbø manøvrerer sin elefant i glasshus elegant i mål, med typisk kløktig intrige og levende miljø.

Undertegnede er tilbøyelig til å mene at Snømannen er den beste Hole-boka siden Sorgenfri.

Nesbø truer stadig med at Harry ikke har evig liv. Riktig nok er det temmelig opprivende scener mot slutten av Snømannen, men jeg tror vi kan si det omtrentlig som CC Cowboys; – Ingen vet hvor Harry er no' mer, men alle vet at Harry ikke er død...

Artikkeltags