Jón Hallur Stefánson debuterte skjønnlitterært med Korsets tre, og det er all grunn til å gratulere islendingen med en kompleks og drivende god roman som denne.

I sentrum av handlingen står en familie på sammenbruddets rand. Faren, Björn, har et forhold til den unge Sunneva, og sønnen hans, Marteinn, er fortvilet vitne til at familien går i oppløsning. En natt får faren hans en telefonoppringning og forsvinner, og Marteinn reiser til hytta for å se etter Björn. Marteinn finner faren i en grøft, bevisstløs og blodig. Og i hytta finner han liket av en ung kvinne, som han skjuler for politiet. Björn blir liggende i koma, og Sunniva bærer ingen merker etter vold. Hva har egentlig skjedd på hytta ved Þingvallavatn?

Sunneva blir etterlyst, og etterforskningen ledes av Valdimar, en noe dyster politimann som også har sitt å stri med. Og midt i familieflokene dukker en japansk leiemorder og en sykelig sjalu eks-kjæreste opp.

Stemningen er noe dyster, her er mennesker som sliter, men de oppleves som troverdige og sammensatte personer man kan tro på. Synsvinkel skiftes ofte, og handlingen drives framover hele tiden ved at vi får vite stadig mer om relasjonene mellom personene. Det er svært godt tempo i boka, uten dødpunkter og med en dramatisk og ikke minst overraskende slutt.

Den ryddige, enkle og delikate layouten gir ekstra leseglede for oss som setter pris på sånt, en ekstra kontrast til de innfløkte båndene som binder oss mennesker sammen.