Terningkast 4: INGVAR AMBJØRNSEN: En lang natt på jorden

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Cappelen

DEL

Claes Otto Geddes storhetstid som journalist er over. Han er svartelista i de fleste kanaler etter å ha blottet seg live på NRK, og har henfalt til å skrive kokebøker om spennende emner som det gamle belgiske kjøkken¿

Han nærmer seg 60, og har bestemt seg for å oppholde seg i Berlin i ro og mak i en avdød venninnes leilighet vinteren over. Alt mens han drømmer om et portrettintervju i Dagbladet, kanskje noen vil skrive biografien hans. Kanskje skal han skrive den selv? Ingvar Ambjørnsens romanfigur lever i en drøm og har ikke helt kontakt med virkeligheten. Han drikker for mye, virrer rundt og prøver å finne den store roen. Bohem som han er, tiltrekker han seg et frodig persongalleri slik at den lange vinterdvalen går i vasken. Ettertrykkelig, og det så sarte lesere kan komme til å få kaffen i vrangstrupen.

Så langt, så vel. Men det blir ikke veldig god bok av det. For Geddes tanker om seg selv, livet generelt og urettferdighet spesielt er ikke nok til å fylle en hel roman. Det blir mye tankevandring og Berlin-vandring, og det blir mye ord. Veldig mye ord, av og til er Ingvar Ambjørnsen plaget med orddiaré, det flyter av sted uten stopp, og uten punktum. Hvor kommer denne forkjærligheten for lange setninger fra? De flyter godt, men det blir litt «show-off» noen ganger.

Samtidig er Ambjørnsen/Geddes betraktninger og observasjoner av menneskets mange små og store særegenheter kostelige, og enkelte scener her er rent gull. Som når Gedde får trukket en tann hos en avdanket tannlege i et nedlagt tannlegekontor – eller hans samtaler med den unge Dagbladet-journalisten i Berlin. Skarpt. Og forlagsbransjen får sine spark, men om de treffer helt mål er jeg ikke sikker på.

Artikkeltags